Våteste vei til Valhest

Etter en lang arbeidsdag er det godt å komme seg på tur. Jeg hadde tatt med alt turtøyet i bilen, og kjørte direkte til Liland i Tysvær for å ta min tredje versjon av turen til Valhest. Dette er også den siste jeg kjenner til, etter å ha sett turene fra både Stakkastad og Aksdal på kartet... og gått de. For å komme til Liland, må man kjøre E39 til fylkesgrensa. Der er det en romslig parkeringsplass, og skiltet både til Hordaland og Valhest. Stistart er rett ved grensa, men man rører ikke Hordaland likevel. Hvis man derimot har lyst å sette en fot inn i nord, kan man jo ta en omvei....

Start fra parkeringen på Liland

Husavatnet

Det var et nydelig lettskyet vær da jeg startet fra Liland. Og det tok ikke lang tid før jeg mistet bilveien av syne. Men lyden av trafikken skulle forfølge meg lenge. Stien jeg fulgte vendte  litt vest, så nord ( i feil retning) og rundet Husavatnet og over Sveåsen (100 moh). Når jeg kom opp på høyden så jeg målet langt der nede i sør. Foran meg lå en nedoverbakke og en liten myr, med noen små bergtopper rundt. Jeg var allerede imponert. Det hele fremstod harmonisk og fredelig, og selv om Valhest så ut til å være langt unna, gledet jeg meg til å vandre i disse omgivelsene.

Sveåsen 

Valhest i sikte

Med en gang jeg kom ned bakken ble det vått. Veldig vått. Dette var jeg ikke spesielt forberedt på, etter en lang, tørr sommer, og pent vær helt til nå. Selv om jeg hadde de beste fjellskoene på meg, ble jeg allerede gjennombløt på beina. Og slik skulle opplevelsen av stiene bli, store deler av turen: Den våteste veien til Valhest. Jeg passerte dalføret mellom Lilandsåsen og Fullsåsen, og kom snart til en ny våt myr. Her så det ut som stien gikk rett mot Liland, og jeg ble i tvil. Men det var også sti i riktig retning, mot Valhest, så jeg fulgte den selv om det så svært vått ut, og var det også....

Over myra, kom jeg til en ny stigning opp mot en høyde på 163 moh. Denne har ikke noe navn på kartet, og ligger bart mot nord, og med furuskog i sør, så jeg kaller den for "Bartoppen". Det ble en bakkestigning i "Boostlistyle" og je var snart på toppunktet, litt glad for at det ikke var vått her.  sør for toppen så jeg unge furutrær, tett klynget sammen mellom de hvite bare toppene.

Jeg liker furuskog, men disse vokste så tett som jeg bare før har sett i granskogen. Jeg undret meg over det, før jeg fortsatte inn i den og rotet litt med utydelige stier, og inn i det tette barnåls-miljøet. Det var ikke lange biten, men lett å forville seg vekk fra stien. Likevel tok det ikke lag tid før jeg kom ut på en kjerrevei, som viser seg gå mellom Sunnfør og Sandbotnen (Stakkastadvatnet).

Skiltet på kjerreveien

Jeg krysset veien, kom til god merking, og gikk gjennom et mindre skogholt før jeg kom jeg opp på Dismarmyra. 

Dismarmyra syntes jeg var det fineste området på turen. Her stakk det opp berg fra våtmarka og terrenget virket helt fremmed og nytt for meg. 

Jeg ble nesten paralysert av den ene toppen og fikk en trekning mot å gå opp på den. Dermed mistet jeg stien og måtte lete litt etter rødmerkingen en liten stund. Men selv om jeg gikk litt vill, fant jeg fort stien igjen, vasset over myra til den, og kunne fortsette på turen mot Valhest.

Kvitabergfjellet (262 moh)

Jeg passerte bratte Kvitebergfjellet (smør på flesk der, altså) og fortsatte over i et lite skar, vasset i myrete og våte stier, før jeg kom til et siste dalsøkke, med høstlige farger og et gjerde i design-stil.

Bondedesign i myra

Til slutt gjaldt den siste bratte og tunge oppoverbakken mot Valhest. den var bare bratt og tung, men er verdt det, for på toppen er det både god utsikt, vind og nedoverbakke igjen. Jeg kranglet med meg selv om hvor jeg skulle ta energibaren min, men bestemte meg til slutt for å sett emeg i vinden og "stå an av".

Valhest 313 moh

Veien tilbake prøvde jeg å ta personlig rekord, og gikk vel en halvtime raskere. Nede ved veien tok jeg en alternativ rute fra Husavatnet, over haugen, slik at jeg kom enda nærmere Hordaland, og var nær med å ta på meg Sveiodialekten..

Denne turen var en flott opplevelse. Jeg kunne ønsket meg mer plankebroer, eller tørrere stier, men omgivelsene var fantastiske, så jeg anbefaler den for alle med støvler (!)

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 3 t. t/r

Distanse: ca. 9 km

Terreng: Kupert, sti, våtmark, berg

Vanskelighetsgrad: Middels

Skoletur til Røyningsbu

Etter suksessen i fjor til Sålefjell, bestemte skolen vår impulsivt for å ta en ny tur på Karmøy, mens godværet holdt seg. Denne gangen nært Skudeneshavn, og fjellagets juvel; Røyningsbu. Denne hytta er også et kjært mål for goturlaget. I dag tok skolen goturen til hytta, og brukte en skoledag på det. 4.-7.klasse gikk hele trasèen til

Oppstart var ved Skudehallen for 4.-7.klasse, mens 1.-3.klasse startet fra Mjåvatn. For voksne er disse turene på henholdsvis 1 og 1/2 time. En passelig tur for alle mann.

Nye stier fra New Zealand hut

Goturen fulgte de store elevene langs stiene fra New Zealand-hytta. Turstiene fra hytta var oppgradert. Mens man før gikk opp på berget ved hytta, var det nå laget en ny trasè rett ved inngangsporten til området. Turen videre går fint opp gjennom skogen, og med god stigning på gode stier. På veien opp bakken passerte vi ormeholet "Jakobs brønn" og en nydelig allè. Det var ingen huggormer å se i dag, så vi fikk en trygg passasje.

Gode stier

Jeg har gjentatte ganger skrytt over Skudenes Fjellag, og gjør det jammen meg denne gangen også. Skudenes fjellag bygger og bygger. Hadde de vært i regjering, hadde det vært 4-feltsveier over hele Norge. Opp i myrene er det hundrevis av meter med plankebroer, og jeg tuller ikke når jeg sier at det sikkert er 30 nye meter med broer, for hver gang jeg er i Skudemarka. Men det trenges også. Oppe i marka er det mange myrområder, og det er svært vått når det først regner. Det gjør det ikke i år, bare så det er sagt...

Jeg sysselsatte elevene til å telle plankemeter mens vi gikk over de fine myrområdene. Snart var vi på lyngsletta over Drangsdalen. Stigninga var unnagjort. Det var tid for en drikkepause.

Pause

Gleden var like stor da vi satte i gang igjen, gjennom Skardet, forbi Rotatjødna og til siste stidele ved Røyningsvatnet. Da var det bare å sende elevene inn til Røyningsbu, som nå lå i sikte.

Etter 2 timer "pause", dvs lek ved vatnet og andre steder, satte vi fart i bena igjen. "Vårspretten" skulle rundes og vi satte kurs, først på kjerrevei mot Hillesland, så tok vi av over åsen på østsida av Røyningsvatnet. Herfra går stien gjennom stadig voksende skog, kupert mellom berg og myr, til vi nådde demningen ved Ilsvatnet. Der tok vi igjen en kort pause, med barn som jublet over byggverket.

Vi gikk nå raskt mot Litlavatnet, med den fineste demningen på Karmøy: En kort pause ble det også her, før vi vendte enda lenger sørover, gjennom de idylliske skogene ved Bergemyr.

Her fikk vi et problem med nye stier som var lagt med plankebroer. Jeg måtte ta en liten speidertur i området, før jeg fant Vårspretten igjen, og vi kunne labbe over Skardhaugen og til Allmannamyr. I god tid kom vi frem til Skudehallen igjen, hvor bussene ventet, og en fornøyd gjeng, delvis med gnagsår, vendte hjem...

Anbefales for alle barneskoler, uansett resultat på nasjonale prøver...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca. 2 timer rundtur

Distanse: 9 km

Terreng: Gode skogsstier, småkupert

Vanskelighetsgrad: Middels

Les mer om "Vårspretten"

Brannsår i Mariaskogen

Brannsår ved Mariaskogen

Jeg tok en egotripp rundt Aureivatn i kveld. Dette har blitt favorittruten fra stuedøra. En god ettermiddagstrim i fint terreng. Denne rundet jeg i raskt tempo og lot tankene fly fritt. Når jeg passerte Mariaskogen fikk jeg se brannsårene fra en av de mange brannene på øya i høst. Denne brannen var forårsaket av en sneip som ble kastet, og førte til storutrykning av brannkorpsene på øya 23. mars 2013.

Jeg, derimot gikk tur, og forårsaket nokså lite. Det ble rask gange rundt stiene, som såvidt går ved vatnet. Men likevel får man opplevelser i både skog, myr og lyngheier. Går man fra Sevland slik som jeg, kan man se Både Tjøsvollvatnet, Aureivatnet, Tistreivatnet og Heiavatnet.

I dag valgte jeg stien mot vanntanken

Sistnevnte får man med seg ved å følge stien opp til vanntanken. For meg var dette første gang. Det er en kort bit fra stien i skogen på nordsiden av Aureivatnet. Her passerte jeg også en vannservant.

Vannservanten

Vanntanken

Fra vanntanken er det bare å følge Aureivegen til pumpestasjonen. En grusbelagt bilvei, med utsikt over  "Heia". For rundturen må man ta stien ved hjørnet av huset, og så videre ned mot Tjøsvoll.

Aureivegen

Stien til høyre

Les mer om tidligere turer i området.
(Kartet er fra en tidligere tur)

Zoom for kart

Tid: 1 t rundtur

Distanse: 4 km

Terreng: Skogssti, myrlent

Vanskelighetsgrad: Lett