I dag vandret jeg alene fra Kjerringtveit, for å finne en fjellrute, rett fra Gohytta og opp til fjellet. Jeg studerte kart og turforslag nøye, og kom til slutt frem til en egen variant. Jeg bestemte meg å gå rett sør, opp den bratte bakken mot Botnanutane, gå vestover derfra, og se hvor langt jeg kom, før jeg returnerte ned til Djuvsbotn og den lange bakken ned til Kjerringtveit. Om jeg skulle klare å runde hele dalen visste jeg ikke, men nå vet jeg.
 |
| Fra Kjerringtveit |
Ved bilen stod en annen bil, og en annen fjellmann. Han var jeger og tydeligvis kjentmann og kompis med alle bøndene i Svandalen. Jeg kom i prat med han, og spurte høflig og medgjørlig, om jeg nå kom til å gå i veien for han. Han kunne fortelle at han var på hjortejakt og hadde fått lov av bonden selv, å felle hjort opp i fjellet. Han var tydeligvis litt redd for at jeg skulle skremme hjorten bort, men tanke på at jeg er nordlending. Vi ble derfor enige om å slå følge opp bakken, så han kunne peke ut hvor han ikke skulle jakte, og slik at jeg muligens kom til å skremme hjorten bort til han..
Opp den bratte bakken gikk vi først på traktorvei, men så var det verken vei eller sti å se, og vi tråkket "off-pist". Jegeren kunne fortelle om at denne veien var brukbar både vinterstid og sommerstid når man skulle farte opp i heia fra Kjerringtveit. Jeg, på min side, syntes det var antydning til mye fiskeben, vinterstid.. Det var en tydelig bakkevant Svandalsbu jeg gikk med, og det stod ikke på alderen.
 |
| Kjerringtveit |
 |
| Jegeren på jakt |
Etter en liten time var vi på kanten ca.550 moh og jegeren ville forsøke seg på jakta. Jeg tok noen bilder av utsikten, mens jegeren gikk litt lenger for å speide etter de stakkars dyra. Så vinket han meg til seg. Han pekte og forklarte hvor det var trygt for meg å gå, og la til at jeg forhåpentligvis skremte hjorten mot han. For meg var leden lett å se videre, og dermed vandret jeg lett på tå over den nærmeste myra og opp neste skaret.
Det tok ikke lang tid før jeg hadde godt utsyn over fjellene jeg skulle tråkke over. Mot Svandalen lå et fint tjern og glinset i mørk blå farge. Langt der nede så jeg Sauda, og langt der borte så jeg
Reinsnuten. Jeg gikk der det så lettest og mest effektivt ut, i forhold til leden jeg hadde pekt meg ut. Foran meg hadde jeg Botnanutene. Over et åpent myr og tjernområde, og opp neste kneik gikk jeg med lette steg opp bakke etter bakke. Utsikten ble stadig finere, og jo lengre jeg kom opp, jo mer så jeg av både fjord og fjell. Skulle bare mangle...
Når jeg kom opp til 650 moh fikk jeg et lite myrlent dalsøkke foran meg. Plutselig fløy et ørnepar rett over meg. Jeg prøvde å skynde meg til å skifte til et bedre zoom-objekt, men da det var ferdigmontert, hadd fuglen fløyet, og kanskje landet. Oppe på berget kunne jeg se en silhuett av et menneske som nok sikkert kikket på det samme fugleparet, men han kikket sikkert på meg også, og forsvant i skam.
Nå tråkket jeg de siste bakkene opp mot Botnanutene. Før jeg nådde toppunktet fikk jeg øye på en fin knaus som fristet til bestigning. Den var så fin at jeg kalte den for "Kjerringknausen". Den var bratt men ikke høy, så jeg klatret opp på den og fikk en bedre høydefølelese med en gang. Rundt med stod lyng og planter i full høstlig symfoni, og ga utløserfingeren noe å jobbe med..
Jeg vandret videre mot den høyeste av Botnanutene, 775 moh, og fikk se Svandalens kultivering i full utvikling. Der nede lå hyttene tett, og ikke like vakkert som om vinteren. Jeg så tydelige sår etter skitrekket, som heller ikke er like vakkert som om vinteren. Men alt er fullt forståelig. Jeg vendte nesen sørover og fikk kulturen i ryggen, og naturen i nesa. Det føles alltid like bra.. Ned i bakken, med utsikt over skaperverket, tok jeg meg en matbit, en kaffetår, og en helsing til min kjære, som dessverre ikke kunne bli med meg i dag. Jeg fikk et misunnelig svar tilbake, og ønske om god tur videre.
 |
| Kurs mot Tjuvanutene |
Opp med baken og rett ned til Botnaskaret gikk turen. Der var det nå en sti jeg ikke kunne finne på kartet. Hvor den stier ender vet jeg ikke, men jeg får kanskje prøve meg en gang... Jeg krysset stien og gikk opp neste haug og over til Dyrskar, hvor jeg har vært etpar ganger vinterstid. Nå lå Tjuvanuten foran meg, 100 meter høyere enn Botnanutene. I dalsøkket i sør lå Nussvatnet nusselig, og foran meg var et bratt berg. For fortsatt å unngå kulturen i Svandalen, gikk jeg så langt øst for nuten jeg kunne. Denne siden er bratt, men like fullt spennende. Jeg staket meg opp en rute på hyllene oppover, og håpet jeg ikke skulle sette meg fast i veggen.
 |
| Nussvatnet |
 |
| På fine hyller opp den bratteste veggen av Tjuvanuten |
Det ble en fantastisk rute, med nydelig utsikt mot vatnet, og flere avsatser oppover, før jeg kom mot det første toppunktet, ca.800 moh. Herfra måtte jeg gå gjennom noen søkk før jeg endelig var oppe på dagens høysete punkt 861 moh. Nå så jeg bratte veien til Hustveitsåta foran meg, som får ligge der til høsten, eller en annen gang..
 |
| Sømløkjenskaret (ved "Aksla") |
Nede i skaret, så jeg den tydelige stien som fører til "Såta" og bestemte meg for å følge den ned til Djuvsbotn. Den var tydelig og god, og ledet meg ned langs den fine lille Svandalselva, som ender opp som en brakende foss lengst nede i dalen.
 |
| Stien til "Såta" |
 |
| Øvre Svandalen |
Nedover lia var sauene på beite, og selv om de ikke sa så mye, ble de etterhvert gående midt i stien. Til stor forundring over fjellvandreren snudde de og viste meg vei nedover et stykke, med økende paranoidiske trekk, og til slutt vekk...
 |
| Djuvsbotn |
Jeg tok et lite studie av veiviserne nede i Djuvsbotn, før jeg vandret videre nedover dalen. Helt øverst i bilveien som går sørøst i dalen, fikk jeg øye på en skogssti, og prøvde meg på den. Den førte meg vekk fra veien og noen hundre meter nedover før jeg endte opp i et hyttetun. Da beit jeg i meg at jeg nok måtte følge bilveien tilbake likevel. Men noen hundre meter nede i veien, så jeg et dyretråkk på siden, og braste ut i villmarka igjen. Det ble en skikkelig off-pist tur gjennom bjørkeskog, bekkeleier, og til og med et bratt skar nedi der.
 |
| Off-pist i skogen |
Etterhvert ble jeg usikker på om jeg holdt retningen, og sjekket gps. Det viste seg at jeg var på vei mot norsiden av dalen, så jeg brøytet meg østover igjen, til jeg kom til et gjerde som så ut til å føre meg på riktig vei igjen. Det ble litt klyving og klatring over gjerder, vassing i våte myrer og svelging av knott, før jeg endelig kom ned til "Slettå" over gohytta, og kunne trippe ned til en god middag, klar for å nyte resten av dagen i det fri, her også...
 |
| "Slettå" |
(track kommer senere)
