Fra hytte til hytte i Etnefjella
Del 3: Løkjelsvatnhytta - Svandalen
Vi våknet til tett tåke på alle kanter. Den ligger ofte sånn. Til å begynne med var det ikke sikt til hovedhytta en gang, men det lettet litt i noen minutter, og noen få øyeblikk fikk vi se omgivelsene rundt hytta, en liten strand med båt og naust, og Bordfjellet i sør. Frykten satte seg litt i oss
i går, når vi såvidt rakk fram før mørket la seg. I dag skulle vi virkelig komme tidlig i gang. Etter en dårlig natts søvn, stod vi opp og åt frokosten. Så smurte vi niste av de siste brødrestene og kjøpte med oss en pakke Bixit fra proviantlageret. Velsignet være DNT (!)
 |
| Sikringshytta ved Løkjelsvatnet |
 |
| Hovedhytta og utedoen |
Det var en dunkel og mystisk stemning rundt hytta. Jeg sprang litt over bergene og lette og lyttet etter reven fra i går kveld, men hørte ingen popmelodier, bare stillhet og billedlige eventyr... Det var et fuktig trekk fra skyene, og vi bestemte oss for å utstyre oss med regnklær og ponchoer. Det skulle vi ikke angre på...
 |
| Lykilsvatnet |
Vi kom i gang hele 20 min tidligere (!) og vandret sørover langs vestsiden av Lykilsvatnet. Tåka lettet litt, så vi fikk opptil 100 m sikt, og kunne se de grove grå bergformasjonene som ligger rundt vatnet. Landskapet var gjenkjennelig fra turen som goturlaget gikk
vinteren 2011, men tåka, høstfargene og de mørke bergene, ga et helt annet bildet av omgivelsene.
 |
| Veien sørover |
I dag torde jeg ikke ta frem kameraet før mot slutten av turen, og det vannfaste kameraet var utladet etter 2 dager med fuktig vær. Vi hadde begge nært utladete iPhoner og ekstrabatteriet var oppbrukt. Denne turen måtte vi klare oss uten teknikk og gps, og stole på at været var klart nok til å se t-merkingen. Slik gjorde de det i gamle dager (på 2000-tallet). I noen få øyeblikk fikk jeg fanget stemningen, f. eks her, når Ingeborg var lykkelig over å se skiltingen "hjem" til Svandalen.
Turen over fjellet var nokså dramatisk. I det vi steg opp Bordfjellet, økte vinden fra vest, og det ble kaldere for hver høydemeter. Vi skulle helt opp til 900 meter over havet, og kom til rundturens absolutte toppunkt, da vinden blåste som kaldest. Tåka lå tett og vi ante ikke hvor langt vi var kommet, før etterpå... Ingeborg hadde slitt med lyskestrekk i de to forrige dagene. Der, på det kaldeste, skled hun ned i et gjørmehull, og når hun tok for seg, ble hun våt og kald på armen. Dette forplantet seg i hele kroppen, mens vi var på det høyeste, slik at hun fikk frosten i seg. Da ble jeg litt nervøs, for jeg ante ikke hvor langt vi var kommet, og dersom været forverret seg, ville vi få en ubehagelig tur videre. Vi fant til slutt en bergformasjon til le, slik at hun fikk på seg mer klær. Det hjalp godt, og hun fikk etterhvert varmen i seg.
 |
| Etterlengtet matbit ved Krokavatnet |
Ikke lenge etterpå lettet tåka seg som om fjellet ga oss nåde, og vi fikk se fantastiske omgivelser og et stort vatn med mangfoldige viker. Vi hadde nå gått i over 3 timer, og var klar for å sette oss ned. Behovet for mat var merkbart tilstede etter strabasene over fjellet. Nå fikk vi mat med utsikt, og motivasjonen kom tilbake. I et øyeblikk så i et fjell med en mast, og ble enig om at det måtte være Ravnafjell, øverst i Svandalen. Målet var i sikte...
 |
| Ravnafjell (983 moh) viser seg i tåkehavet |
Turen videre ble en fantastisk opplevelse (og med kamera). Fjellene her er helt spesielle, med dype søkk og små tjern mellom hver lille bergknaus. Nå på høsten er dalene dekket av vissent gress og lyng. Ikke lenge etter pausen, kom vi ned i et dalsøkke, som var skiltet med "Vardabrekkå", og uttales noe sånt...
 |
| Vardabrekkå |
Videre slynget vi oss mellom berg og småtopper og gjennom et skar, som var skiltet med "Bjørndalskaret". Vi klatret lett opp på en høyde, og fikk nå se Ravnafjell i sin helhet, Nå var det bare nedoverbakker igjen. Faktisk skulle vi stige ned hele 400 høydemeter, før vi var fremme ved hytta i Svandalen. Langt der ned lå Svortetjørn, elektrifisert av monstermaster, og vi regnet med at vi skulle ned dit.
Det bar nedover på glatte svaberg mot tjernet. Noen steder var det utrygt og vanskelig å få fotfeste, så noen omveier ble det, der det kjentes mest utrygt. Men det tok ikke lang tid ned denne første slakke bakken. Ved Svortetjørn gikk vi mot venstre og over en ny høyde, før Klypeholmana åpenbarte seg langt der nede. Dette er en liten myrslette der bekkene fra Svortetjørn og Svandalsvatnet møtes.
 |
| Klypeholmane |
Høy vannføring ga oss litt utfordring, men så spretne som vi er hoppet vi lett over bekken, både med baken og bekkenet. Ikke lenge etter kom vi over en liten høyde og fikk se topptrekket og øvre Svandalen der nede. Da var vi klar for en siste matbit. Bakken nedover så nemlig lang ut.
Videre nedover fulgte vi Svandalselva, der den slynget seg gjennom trange gjuv nedenfor oss. Den fosset til tider og lagde bråk, der vi gikk nedover. Vegetasjonen ble tettere jo nærmere vi kom til skianlegget, og rundt oss var det snart løvskog. Og snart var vi nede ved varmestua i Svandalen og kunne rusle veiene ned til hytta.
 |
| Svandalen og Ravnafjell |
Jeg hadde 3 km igjen for å hente bilen, og forsøkte meg offpist over beitene på Kjerringtveit. Det var en blandet følelse, med mange piggete gjerder, strømtråder og gjentjorete grinder. Alternativet var å labbe asfalten ned til Lyngmyr, og det er i grunnen noe jeg vil anbefale.
En 3 dagers marsj lå bak oss. Fornøyde, slitne og svette kjørte vi ned til Sauda for en dusj, en hamburger, og tilbake på hytta til all verdens belønninger. Godvær var i vente....
 |
| Bekkestova |
Tid: 7-8 timer
Distanse: ca. 17 km
Terreng: Sti, delvis bratt, kupert, noe myr
Vanskelighetsgrad: Middels / Krevende
Turen opp gikk gjennom litt skog, og snart på gjennom krattskog, før vi var oppe på snaufjellet, og skjønte at toppen var nær. Turen opp tok bare en halvtime, og Kårstøanlegget blendet utsikten med tusener av lys. Likevel kan det tenkes at utsikten uttaførr og sørover er fantastisk, men det får vi se på dagtid...
