Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



fredag 10. januar 2014

Vaulen i Åkramarka

Gode stier til Vaulen
Planen var en korttur opp til Vaulen fra åkrene på Åkrehamn. Det er januar og korte dager, så etteer jobb er det ikke lenge før skumringstimen tar deg. For å unngå dette, satte vi raskt i gang, og spaserte i høyt tempo (med noen fotostopp) opp mot Vaulen. Til vatnet går det gode kjerreveier nesten helt inn, og man slipper fuktige ben osv. Må få meg nye sko snart!

Strigvatn
På veien oppover er det noen fine småtopper langs leden, og selv om jeg hadde håpet på enda bedre lys i den siste soltimen, fanget vi likevel opp noen motiv på veien, spesielt i øst, der skyene speilet solnedgangen.


Vi gikk så radig opp til vatnet, at vi kom på et nytt påfunn. Gå like til skogholthet i nord, og så vestover mot Grindhaug. Etter litt vurdering av tilsynelatende våte stier, fant vi det for godt til å la være, og forsynte oss av mer sti inn gjennom villmarka. Ned til skogholtet gikk vi, før vi vendte vestover på gode stier mot Grindhaug.


Vaulen
Stien vestover passerte vi både skogholt lynghei og berg, før vi kom til gårdsveien som leder ned til grenda. Med utsikt over Atlanteren, spaserte vi lett nedover og tok av til venstre og gjennom Åkra sementstøperi og opp grusveien østover til bilen (se kart)

Stiene mot vest
Gårdsveien mot Grindhaug og Åkrehamn
Jeg blir alltid glad når vi planlegger kort, men ender opp i lengre turer. Denne viste seg å være en fin ettermiddagsrunde, og blir nok gjentatt...

Trykk på kartet for zoom
Tid: ca.1,5 - 2 t
Distanse: ca.6 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Grusvei, skogsvei, skogsti, asfalt, flatt

onsdag 1. januar 2014

Nyttårstur rundt Fot


Foto i dette innlegget: Ingeborg Dale Mannes

Det er nøyaktig en måned siden vi var på tur, når vi setter oss mål: Brenne julefettet på èn tur...
Valget faller da naturlig på Fotvatnet ved Bygnes i Kopervik. Denne runden har blitt gjort mange ganger tidligere, men godama, heretter kalt gomadam har vært fraværende, helt til i dag. Vi legger på tur med mobilkamera som eneste bagasje og setter i gang i siste liten. Sola går nemlig ned kl.16, og vi har bare en time på oss.

Vi labber med friskt mot fra "Stolbygget" og labber langs vei til pumpestasjonen. Turen hit tar hele 5 minutter, og det er tid for pause. Men vi finner det Amundske i oss og går i stedet videre på skogsstier langs sørenden av vatnet. Her er det småkupert, og like mye opp som ned. Tar jeg ikke feil, ligger det en geocache rett i nærheten også..

Vi passerer en strand, som trolig er et populært måk for barnehagen borti "høgget", og løper lekent over neste haug, før vi kommer inn i en skog. Der ser det ut til at det nå ryddes for naturlekeplass, som er en endring siden sist jeg var her. Fra skogen kommer man raskt til en demning. Fotvatnet er regulert, nemlig.


Det er fortsatt vakkert lys da vi forserer den vanskelige vestsida av Fotvatnet. Vannet stod høyt, og enkelte steder må vi svaie oss via greiner på kanten. Huge drama! Noen jobber likevel for forbedringer på Fot. Noen greiner hadde blitt avsagd, og gjorde leden lettere i røysa på vestsida. Nå går det bedre, og vi er snart i skogen med bruksnr. 102/32, som sikkert heter noe lokalt. I denne skogen er det fine brede stier, og vitner om et heftigere bruk i fortida. 

102/32
Nå følger vi foten av Jonsvarden og kommer snart til grusveien mot Bygnes og passete den fine kano -og badeplassen ved Litlavatnet (Midtre Fotvatnet) før de siste stegene over næringsområdet blir en opplevelse i skumringsminuttene... 

Litlavatnet i skumringstimen


Trykk på kartet for zoom
Tid: ca.1,5t
Distanse: ca.5 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Grusvei, skogsvei, skogsti, asfalt, småkupert

søndag 1. desember 2013

Advent på Røyningsbu


Turen fra Hillesland til Røyningsbu har vi ikke tatt siden førgoturisk tid. Ja, så må det da ha vært lenge siden! Det er i dag en kald og klar dag med innslag av forbipasserende skyer på Karmøy, og vi tar en svipptur til Karmøys blindvei; Skudeneshavn. Fra Vik og opp dalen går det en gårdsvei opp mot marka, via Kvitamyr og til Røyningsvatnet med hytta si. 

Det er 1. dag i advent og søndag. Dette betyr åpen hytte. Nettopp derfor trosser vi kald bris og vandrer lett opp gårdsveien mot myrene. Det har ikke kommet snø enda til Karmøy, så engene er knallgrønne i vintersola. første bildestopp blir rett opp første kneika...


Opp fra Hilleslandvatnet
Videre flater det litt ut, før vi går en slakk stigning mot Kvitamyr. Det er gode grusveier å gå på, helt til vi kommer til ei grind og ei lita løe. 


Herfra har mange dagers regn gjort eng til våtmark. Vi hopper over de verste gjørmehullene og kommer snart opp på berg, og litt tørrere kjerreveier. Nå kan vi se ned hele dalsøkket, og havet sør for den. På veien innover møter vi på flere familier. De forteller at det er grøtfest og familiedag på hytta. Vel, vel! 


Oppe på myrene fortsetter kjerreveien like inn til Røyningsbu. Disse kan fort bli våte og gjørmete, men her er det nå gjort en innsats for å tørrlegge de verste hullene, slik at vi får hoppe fra grusflekk til grusflekk, til vi når skogen ved Røyningsvatnet. Her har veiene blitt drenert, så det er fint å gå inn den siste delen inn til Røyningsbu, hvor grøtfest, familier og hyttefrelste fjellagsfolk i dag lager adventsstemning.

Røyningsbu
Etter en god oppvarming på hytta, går vi tur igjen. Nå går vi et stykke nordover for å runde Røyningsvatnet, og så til venstre på Presteveien mot Hillesland igjen. I området rundt Røyningsvatnet har fjellaget gjort en formidabel innsats i å bygge plankebroer over de våte myrene.


Røyningsvatnet
Ved nordenden av vatnet går vi i sørøstlig retning, på godt velholdte stier, helt frem til stidelet ved Medfjellsvarden. Her kan man ta til høyre og gå mot de idylliske vatnene mot Allmannamyr, eller gjøre som oss, gå mot Matiasgjerde og Hillesland. Stiene går gjennom skog og er noe mindre brukt, litt grovere og har noen våte partier. 

Kvitamyr
Når vi nærmer oss Matiasgjerde lyser Kvitamyr gyllent mot oss, og danner en fin harmonisk fargekollisjon, med den blå himmelen over, og det enda blåere tjernet nedenfor. Vi har snart sluttet ringen og trasker lett ned mot bilen igjen. Og apropos bil: Ikke parker på gårdsveien. Da står du i veien for gårdsdriften. Den satt, tenker jeg!

Klikk på kartet for zoom
Tid: ca.1,5t
Distanse: ca.6 km rundtur
Vanskelighetsgrad: Lett
Terreng: Grusvei, skogsvei, skogsti, myr