Vintereventyr på Karmøy

Det er vinter på Karmøy, faktisk (!) Etter at snøen dalte beskjedent ned i forrige uke, har frosten holdt snøen liggende. Noe som hører til sjeldenheten. Det er to år siden snøen lå på bakken, et etterlengtet hvitt laken ligger over marka. Det er rene østlandske tilstander i skogen, med rimfrost og snøkrystaller som dekker de lave plantene i nærmarka.

For en gangs skyld trenger jeg ikke dra langt for å oppsøke vinteren. Men det varer ikke lenge, for om noen dager er det meldt vestlandsvær igjen, og den glitrende snøen vil forvandles til slaps, og marka til gjørme. Så jeg må ut nå. Og jeg er heldig. For denne praktfulle dagen ofrer arbeidet noen timers avspasering, og gir meg noen soltimer til å nyte naturen.

Jeg går straks ut, og kjører til pumpestasjonen ved Aureivatn. Veien inn dit har vært stengt en lengre periode, men nå kommer jeg meg langt nok inn til å parkere i grensen av marka. Et godt friskt og kaldt vinterpust blir det, før vandringen tar fatt.

Det er ikke langt inn til vatnet. Jeg har planlagt å gå rundt vatnet, men når jeg kommer til vannkanten ser jeg både skispor og fotspor ut på isen. Jeg studerer kantene nøye. Isen ser trygg ut, og har et tynt snødekke. Jeg har aldri sett dette vatnet slik før, og tar de første skrittene forsiktig ut på vatnet. Ingen lyd, ingen brak i isen, så jeg fortsetter forsiktig langs sporene som er tråkket opp. Kameraet kommer fort frem. Dette må dokumenteres. Det kan gå år før vi ser vatnet slik igjen. Eventyrlig og annerledes enn det vi er vant til her.

Aureivatn

Bak meg kommer en vandringsmann. Jeg spør om han tror isen er trygg. Han håper på det like mye som meg. Betryggende.. (?) Men han kan fortelle at det har gått folk på isen i en uke nå. Eneste forskjellen er at snøen har lagt seg oppå. Noe som kan endre temperaturen i isen.

Men etterhvert føler jeg meg trygg. Det er ingenting som tyder på at isen er usikker. Så da rasker jeg over isen. Holder meg ikke altfor langt til land, og følger fotsporene.

Etter en stund ser jeg kunstverket i gress og kratt, og kommer meg inn på stien der dette er. Krystallene er klare og danner et grotesk mønster på sivgresset. Villkornet har fått turbaner, og snødekket glinser praktfullt i bakken.

Når jeg nærmer meg den lange gangbrua i sørenden av Aureivatnet er sporene mangfoldige på vatnet, og brua forskjønnes av krystallsnø.

Jeg tar meg videre østover for å runde vatnet, men oppe ved stidelet til Tistrei blir jeg stukket av spenningen av ugått mark. For slik ser det ut når det ikke er spor i snøen. Jeg går mot Tistrei, noe jeg bare har gjort i mørke med Fredrik, noen år tilbake i tid. Det viste seg å være en tydelig smal og lite ryddet sti, som ble tydelig nå som snøen viste åpningene i marka.

Jeg kom meg raskt ned til Tistreivatnet hvor jeg fant en rasteplass. Full av energi som jeg var, kunne jeg ikke sette meg ned, men fortsatte sørover langs vatnet, mot sola. Vatnet er regulert med en stor demning, så det forundret meg at det var skispor midt på vatnet. Isen så likevel stabil ut, og hadde tydeligvis ikke gjort skade. Men her holdt jeg meg på stien likevel.

Tistreivatnet 

Det var underverk som åpenbarte seg langs stien. Om jeg hadde sett krystallsnø tidligere, var plantene dekorert i enda større grad her langs vatnet. Alt lå uberørt, og foruten om skisporene på vatnet så jeg bare spor etter rev og hare. De hørte meg nok godt her jeg knirket meg frem i snøen, så langt vekk var de nok, og jeg hadde ikke noe håp om å se dyrene i levende løping.

En vakker vik langs vatnet fanget oppmerksomheten min, der skyggene ble lange, nå som kvelden er tidlig ute.

Når jeg nærmet meg Vaulen (sørenden av Tistreivatnet) ble lyset bløtere, og ettermiddagsstemningen forandret landskapet. Den hvite snøen ble gulere og skyggene mer langstrakte. Fra Vaulen vandret jeg opp mot stidelet til Nikkostien, Karmøys morsomste stinavn, og langs stien var de nye flotte plankebroene dekket av snø, og lagde idyll av seg selv.

Tilbake ved Aureivanet fikk jeg lyst å krysse vatnet tilbake til bilen. Jeg observerte isen nøye, men midt på vatnet hadde et par satt seg til for en piknik, så da følte jeg meg trygg og gikk hele strekke nordover langs vatnet, og tilbake til bilen.

Iskunst ved Holmavatnet

Det er lysfest og St.Lucia har lyst opp en ellers regnfull senhøst. Det er for tiden lite tid til tur, grunnet oppbyggingen av Goturlagets nye flotte basecamp i Sauda: Gohytta. En helg hjemme blir det likevel, og tid til å sprade påkledd rundt det regulerte Holmavatnet, som ligger i marka over Ferkingstad.

Det er fortsatt lite snøfnugg å se, men klarværet har gitt minusgrader i bunnen, og himmelen er vinterblå. Vi kjører halvveis opp Burmaveien fra Ferkingstad og setter i gang goturen, med håp om å finne en led rundt hele Holmavatnet. Stistart er fra Nes-skogen, der nye veivisere har gjort meg oppmerksom på at alt ennå ikke er gått på Karmøy.

Stistart ved Nes-skogen

I Nes-skogen følger vi en god kjerrevei inn mot vatnet. Litt utålmodig vender jeg nesa fra kjerreveien og inn i skogen, idet jeg får øye på vatn mellom trærne. Kanskje går stien videre innover her, selv om all logisk tankegang (inkludert godama) tilsier at å følge kjerreveien er best.

Natur oppleves kanskje best utenfor stien, selv om jeg villeder oss ned til vannkanten, og bare kan ha det så godt med mine egne teorier om frihet og bildekunst. Motiver dukker hvertfall opp, og Holmavatnet viser seg fra en overraskende idyllisk side, der mellom trærne.

Holmavatnet

Nå kommer problemet opp med å finne sti. Vi klyver mellom naturlig krokete skog på leting etter noe mer enn ekorn-dyretråkk. Det tar ikke lang tid før vi ser spor etter menneskapt skapverk, og følger stien helt til vi ser klare veivisere, og er på rett vei igjen.

Det blir en kilometer til på kjerrevei, før vi når demningen ved Ferkingstadskogen, der kjerreveien møter anleggsvei. Da blir det vandring i på grus en kilometer til, frem til neste demning ved Nøksvatnet, som nå henger sammen med Holmavatnet og andre pytter.

På dette punktet forvillet jeg og Fredrik oss en våt vårdagdag, på leting etter turorienteringsposter i brakene. Dermed visste jeg at det fantes en sti til Mjåvatnveien. Og fra Mjåvatnveien finnes det sti mot Burmaveien fra andre siden av vatnet osv. Vi fulgte dermed stien mot Mjåvatn, og en stund gikk det helt fint. Men så ble det full stopp. En god gangbru over myrene var så isbelagt, at å finne feste ikke var mulig.

Isbelagt bru

For å slippe brekte ben og idiotiske ulykker rett før jul, valgte vi derfor å snu, og prøve å finne en annen led til Mjåvatn. Den fant vi ikke. Derimot fant vi iskunst, og sa oss fornøyde med det, tross alt...

Vi prøver igjen senere...

Tid: ca. 2 timer t/r

Distanse: ca. 8 km t/r

Terreng: Kjerrevei, skogssti, grusvei, stort sett tørt, flatt

Vanskelighetsgrad: Enkelt

Rossevatnet i høstlys

Rossevatnet

Vi hadde i grunnen ikke så god tid, men det nydelige været med sol fra blå himmel og vindstille, gjorde at vi tok oss en korttur i nærområdet. Da ble det tur til Sund, og en runde via Rossevatnet.

Oppstart er fra Gamle Sundvei, en fin grusvei uten trafikk på ca.1,5 km inn mot Sund. Langs veien er det fine allèer av gran og skog, og en passerer vatn og beiter. På fine dager som i dag leker sollyset mellom trærne og lager skumle skygger. Fargene danner en rik palett av farger i grønt, gult, rødt og blått.

Når vi passerer Slettvatnet, speiler breddene seg i vatnet, slik at fargene kommer enda bedre frem.

Vi smyger oss videre mot Sund, til veien stopper, og ender i den nyere Sundveien. Men ca. her skal vi ta av til høyre og følge en god kjerrevei og sti inn til Karmøys fineste speiderplass, og Rossevatnet.

Det er en lett tur inn til Speiderplassen. Tørr og god kjerrevei gjennom beiter og små furutrær. Dagen er fortsatt en av årets fineste, og vi lar oss imponere av speiderenes innsats ved vatnet. Slike leire ser en bare på film (!)

Speiderplassen

Ved speiderplassen kan det være vanskelig å finne stien videre. Det er mye aktivitet i området, og stier overalt. Men jeg har vært her før, og finner retningen, og til slutt stien videre.

Det er nå betydelig mer fuktig sti med enkelte gjørmehøl, og vi er takknemlige for at det har vært tørt en stund, for ellers kunne dette ha blitt en nokså kladdete opplevelse. Vi kommer snart til den innerste vika, og lar oss fenge av en stor mengde sivgress i vika. De står der og speiler seg i vatnet, med et heftig sollys strålende mot seg.

Videre følger vi vannkanten inn til en sitteplass. Langs vannkanten er det steinete, og vi går nesten på vannet enkelte steder, før vi kommer bort til en gapahuk. Der sitter to mennesker og opptar plassen, så noen rast blir det ikke. Heller ikke den store samtalen. Beklager det.

Vi tar til venstre og opp gjennom tett skog til neste stidele, så til høyre. Nå kommer vi opp i åpnere terreng, med lynghei og kratt. Vi passerer en vik og går over neste haug, nå forbi et nærmest gjengrodd vatn, som i sin glanstid nok var en del av Rossevatnet. En libelle leter etter partner, mens en annen parer seg i flukt. Så undrer vi oss over om det er forsket på om libellenes paring i flukt gir bedre produksjon enn stillestående..?

Libelle (singel)

Den siste vika er også en del av Rossevatnet, og her skinner sola gjennom gulnede bjørkeblader og lager stemning i seg selv. Vi avslutter hvertfall turen langs Slettvatnet (Janstemmen) og haster videre på andre gjøremål. Dette er en enkel tur uten utfordinger. Høyeste punkt er 38 moh (!)

Sjekk ut Rossevatnet vinterstid

Tid: 1- 1,5 t rundtur

Distanse: 5 km

Terreng: Flatt, grusvei, kjerrevei, sti, delvis fuktig

Vanskelighetsgrad: Enkel