17.mai-tur til Hest

Gratulerer med dagen!

Det passer godt for turlaget at tog og arrangement er avlyst i dag. I mange år har jeg hatt lyst å feire nasjonaldagen med det mest nasjonalromantiske, nemlig nyte og hedre vårt vakre land, og vise hvor mye jeg elsker dette landet, som det stiger frem.

Vi starter utpå ettermiddagen, og drar inn på en oppdagelsesferd til Nedstrand, nærmere bestemt Liarvåg utenfor Skjoldastraumen i Tysvær. Der er det en fin liten topptur å tråkke opp, uten å tenke på mer enn bestigning, utsikt og mat. Toppen er i årets program for "Telltur" og blir en av mange nyoppdagelser som vi har fått hjelp av grunnet dette fine tiltaket.

Vi kommer til Liarvåg (Vik) sent på ettermiddagen og parkerer i et idyllisk beiteområde, fullt av vårtegn. Vi møtte landet i trefarget drakt som hvitstammet bjerk oppi heien og og bæ bæ lille lam, , med den blå Nedstrandsfjorden nedenfor.

Nedstrandsfjorden / Sjernarøyane

Toftøysund

Opp langs traktorvegen hører vi lyder av gjøk, sisik, trost og stær, mens de tusen hjem blir mindre og mindre nedenfor oss. Selv de røde låver farger bidrar  til å ramme flaggets fargeprakt i rødt hvitt og blått.

Fra traktorvegen går vi en tur på stien og søker granskogens ro, selv om bakker og berg var bratte ut mot havet oppover til 300 moh. Stiene er brede og gode, og tydeligvis mye brukt av nordmannen.

Hvem sier vel at granskogen er stygg ...?

Vi gjorde som fedrene, kjempet oss oppover i god fart, og hevet oss opp fra nød til seir, så snart var toppen der. Hest stiger frem, furet værbitt over Hervikfjorden, og er en bratt liten kolle som stikker seg opp av det karrige fjellet. Og flagget i rødt hvitt og blått ble reist på varden, slik det blir krevet.

Vive de la vida

Det regner noe på toppen og nordvesten blåser godt, så vi vender nedover igjen og vi, når det blir krevet, slår vi fredens leir og tar oss et godt måltid med medbrakte reker, fra fiskeavdelingen i Goturlaget.

17.mai fest

Dette ble en fin avslutning på årets spesielle og uvanlige 17.mai-feiring, og frister selvsagt til gjentakelse i årene fremover.

Gratulerer med dagen!

Enkel/Middels

Tid: 2t t/r

Distanse: 5 km t/r

Høydeforskjell: 270 m

Terreng: Kjerrevei, skiltede gode skogstier, bratt

Høylandsnuten

Nå når sola legger seg sent, kan det være det samme når man starter på turen. Etter å ha latet meg hele søndagen, ble det kveldstur til Etne. Høylandsnuten er en del av årets "Telltur" program, med god grunn. Denne nuten ligger 734 moh, og utsikten er enda mer høytidelig.

Høylandsnuten 734 moh

For å komme seg på enklest mulig vis til turmålet, kjører man litt nord for Etne sentrum, tar av på Fossavegen inn mot dalen, og kjører opp Rusvegen, etter å ha vippset 40,- i bompenger. Vegen opp er bratt, og i dag, ganske grov, så høy bakkeklaring er nok greit, til de får gruset og skrapet veien igjen... Men den tar deg opp til 515 moh. så er virkelig verdt det. Takk til vegbyggerne! Fra basen til Goturlaget tar det like lang tid å kjøre til og fra turmålet, som å gå selve turen, men det er verdt det, for i Goturtempo, kan alltids turen bli dobbelt så lang. 

Høylandstosko

Det er ikke godt skiltet eller merket fra parkeringsplassen, så her gjelder det å ha kartkunnskapene i orden. Men det går fint, for toppen kan man se helt fra veien. Rundt oss ser vi snøbyger på alle kanter, og her oppe er det fremdeles påskelandskap, så vi gleder oss over litt mindre vårlig landskap enn først trodd.

Urdahaugen

Nå i snøtiningen er myrene våte, så jeg irriterer meg i 13 minutter over dårlig skovalg, men så blir jeg distrahert av en foss oppi lia. Over fossen er det spor i snøen og vi antar at vi skal opp der.

Forbi Urdahaugen er det mye dritt: Skittjød´n, Kattatød´l.  Ja, vi får også en advarsel om å vende tilbake, for på et skilt står det "Rygg". Men er dette en drittplass? Neida, her er det nydelig som fjell og vidde, selv om vi bare er rett der borte.

Vi kommer snart inn på T-merka sti. Det er "gullruta" fra Olalia til Seljestad som bringer oss herfra.  Denne delen av traséen går fra Olalia til Løkjelsvatn.

Skittjørna 520 moh

Vi følger T-ene opp den bratte bakkene i Bjørgene, og passerer den vårlige fossen i bratthenget.

Det blåser godt fra nord i dag, men oppe i myrterrenget i Bekkeskaret får vi le for vinden. Snøen har dekket myrene, og i stien er det både vått og en del snø. Etterhvert gir vi opp å holde oss tørrskodd.

Fra Bekkeskaret må vi forsere en større snøfonn opp mot Høylandsvatnet (656 moh). Vi krysser den fine flombekken og fortsetter langs vatnet.

Høylandsvatnet 656 moh

I nordenden av vatnet ser vi fotspor både mot øst og nord. Selvsagt er sporene over ei snøfonn i lia de tydeligste så vi tar oss friste på den stien.

Nå går vi over en stor skavl og fortsetter inn i et lite skar på østsiden av fjellet. Der tar sporene slutt, så vi bestemmer oss bare for å gå over fjellryggen. Oppe på ryggen ser vi at toppen ligger litt unna det vi hadde tenkt. Men ryggen ser enkel ut å traversere, så vi går rett mot varden 400 meter lenger nord.

Ilsvatnet

Det blåser friskt over toppen, men det er et overveldende syn vi ser i nord. Snøbyger ligger på rekke og rad og lar kveldsola leke med fargepalett. Likevel kjenner vi på kulden og snur etter en kort stund. Goturlagets bakemester har nemlig gjærbakst å by på, så vi må skynde oss til en lun plass.

Det tar en stund før vi finner le for vinden. Bena har vært søkk våte etpar timer nå, og vi er på grensen til kuldegrader. Men nede i Bekkeskaret finner vi en stein å sitte på. Aldri har vel gjærbakst gått fortere ned, for vi begynner å bli virkelig kalde på beina. Vi skynder oss tilbake til bilen, og hutrer oss inn i bilen, fornøyde over utsikten og omegn. Et nytt område er utforsket...

Middels

Tid: 3-4 t t/r i goturtempo

Distanse: 9 km t/r

Høydeforskjell 210 meter

Terreng: Myrlent, vått, umerkede og merkede stier, delvis skiltet, bratte partier

Smørsund

Det var turforslag fra "Telltur" som lokket oss til Sveio i dag. Med kald nordavind kjørte vi til Haugatjønna ved Viksefjorden i Sveio og labbet avgårde fra "Fantahytta" gjennom jordbruksland til naturen møtte oss ved Straumsvollvatnet. Allerede ut i naturen fikk vi gå på nydelig opparbeidete stier.

Her er det passende med en heder for ettermæle. Jeg kjenner ikke Svein Magne Vikse, men fikk høre om han mens vi gikk denne turen. Den engasjerte turgåeren har gått rundt disse stiene og jobbet med  hvert et hinder for turgåerne. Her har han engasjert seg for å forbedre stiene, og sette opp gode veivisere, et arbeid som han må ha brukt årevis og utallige arbeidstimer på. Sjekk ut turstier i Vikseområdet på Facebook.

Straumsvollvatnet 4 moh

Det som imponerte oss i starten var tydelige og informative skilt, som aldri lot oss komme i tvil hvor vi var. Det var tydelig at det fantes mange stier i området, men vi fulgte leden til Smørsund, som også var merket med "T" for "Telltur". Etter nokså flate og lette stier og traktorveier, ble det mer kupert når vi gikk over berget ved Kvednalaupet, som skiller Straumsvollvatnet fra Mørkevatnet. For et par tusen år siden var nok disse vatna to fine viker knyttet til Smørsund og Slettå utenfor. Men nå lå de der med sine beskjedene 4 og 2 moh, med denne eggen i mellom.

Mørkavatnet 2 moh

Vi kom over berget og ned til kulturhistorie i selve bekkefaret hvor navnet Kvedn ble bundet sammen med Laup. For her lå det kvernsteiner i et bekkefar, og informasjonen viste at de trolig stammet fra 1600-tallet.

Kvednalaupet

Flere kilometer med steinbelagte stier

Vi fortsetter videre og går over berg og myr til vi når utsikten mot Smørsund. Myrene er nøysomt steinbelagt og med plankebroer på de våteste partene, så her er det ingen problem å gå tørrskodd.

På høyden ser vi viker og små øyer med brusende Slettå utenfor.

Smørsund

Skiltene og de gode stiene har fått oss til å bli nysgjerrig på mer. Vi går litt tilbake og følger skilting til Stemmen. Stemmen (demningen) ligger i enden av Mørkavatnet, og her nede står det et nyttig informasjonsskilt som forteller oss om 100 år gammel historie, da sildefisket hadde oppgang, og nedfrysing var i tiden. For Mørkavatnet har vært demmet opp for å bryte is til eksport av sild. Her var det laget renner og kverner for bruk til transport av silda lenger sør.

Vi går tilbake til neste stikryss og lar oss lokke videre, for her er det mulighet for rundtur tilbake til Vikse. Vi velger å gå via Digranes og opp til Varden. Man kan også gå videre til Krokane, men vi sparer det til neste gang vi kommer hit. Med tau til hjelp klatrer vi opp Stigura, som er en liten klatretur gjennom kampesteinsur opp til høyden, med god hjelp av tau og fine trinn.

Stigura

På Varden får vi fantastisk utsikt, og kan se Ryvarden og Bømlo i det fjerne. Det er et nydelig lys hav og himmel gir oss, og vi tenker at turen her er vel så fin som turen ut til fyret, kanskje aller mest for det fredelige og uberørte, men også med tanke på den nydelige traséen som er laget med god arbeidsinnsats.

Ryvarden fyr

I bakkene ned fra Varden er det rom for hvile. En naturlig TV-sofa ligger der med en deilig knekk, i lat vinkel, så man kan ta seg en hvil for bena. Men vi mangler TV og går videre.

Vi runder Mørkavatnet igjen som ligger idyllisk til i vårglans, og vender snart tilbake til jordbrukslandet, der motivet aldri har lignet mer på Rogaland enn nå. Imponert over de flotte stiene og det nydelige turområdet, vender vi fornøyd og full av inntrykk tilbake til Fantahytta.

Mørkavatnet

Ikonisk Rogaland

Haugatjønna (parkering)

Middels

Tid: 2-3 t rundtur

Distanse: ca. 5 km rundtur

Høydeforskjell: 59 m

Terreng: Skiltet, steinbelagte stier, traktorveg, småkupert, bratte partier