Ski out ski in

Det har endelig blitt skikkelig vinter i Sauda, og på Basecamp Gohytta nyter vi hyttelivet 23 timer i døgnet. Den siste timen strekker vi på bena, og får en "nær døra" opplevelse. Ski out!

På bakken er det mye nysnø, og den ligger tykt og pudrete, slik drømmesnøen skal være. Ute nytter det ikke med skotøy, men med vinterens vakreste oppfinnelse kan vi skuffe oss gjennom dypsnøen uten å bli skuffa.

Snøen er så fersk at løypemannskapet enda ikke har rukket å tråkke skiløypene, som vanligvis legges 50 meter over hytta. I dag brøyter vi løype selv, og minnes fedrene som hadde dette som hovedoppgave i vinteraktivitetene da vi var barn.

Det er noe eget ved å gå i ubrukt snø. Selv bare noen meter fra hytta føler vi oss i villmark, og setter de første sporene. En times lang ekspedisjon er i gang. Men det tar ikke lang tid før vi møter sivilisasjonen og kan tråkke inn i ferske hjemmelagde spor. 

Vi følger sporene opp til skitrekket, før vi vender tilbake i nydelig vinterlys og tilbake til vintersport på TV. 

Enkel

Tid: 20-40 min

Distanse: 2 km t/r

Terreng: Kupert, tråkket skispor, delvis bratt

Frost på Karmøy

Det er heldigvis frost. Den ellers så fuktige traseen fra Vorrå til Rossavatnet er hard og frossen, og vi tar med klassen på et isete eventyr i marka. Med noen får læringsmål i lomma er vi klare for en sjelden vinteropplevelser på Karmøy. For disse kommer ikke hvert år... 

Vi skal ikke langt uti marka før vi opplever vinterens kunstverk. Rimfrosten har omdannet gran og kratt til skulpurer, slik bare naturen kan, og motivene passerer vi for raskt, til at jeg klarer å fange de. Men selv med et lite mobilkamera finner jeg noen....

Vel fremme ved Rossavatnet er det klart for dagens oppgave. Vi skal finne ut om isen er trygg å gå på. Et minimum er 12 cm, og helst vil vi holde oss innafor 15. Med bor, øks og tommestokk finner vi ut at isen er for tynn. 

Men vinteren er kald nok til å fyre opp et bål ved gapahuken der vi har satt oss, så noen pølser og litt Marshmallows blir dagens lunsj.

Vi fortsetter forskningsruta videre med retning mot Fotvatnet.  Litt småkupert over berg og myrområder går vi, og klarer ikke fortsette før flere motiv er fanget...

Og slik går turen gjennom Vinter Vunderland, videre forbi Slettvatnet, Store Fotvatnet, og med retur langs kjerrevei til Vorrå.

Middels

Tid: 2-3 timer rundtur

Distanse: ca. 5 km rundtur

Terreng: asfalt, kjerrevei, skogssti kupert, fuktig, myrlendt

Dødsangst i Skudefjorden

Jeg har alltid tenkt; at skal jeg velte med kajakk, skal det være i januar, helst når det er kuldegrader og 5 grader i vannet. For det er jo lurt... 

Fjorårets padleeventyr gjorde at vi ble modigere og tryggere på farkostene, så i dag mens det er meldt strålende sol og blankt hav, tenker vi at det passer med vinterpadling i sommerbyen. Vi planlegger godt, med varmt tøy inn til kroppen, våtdrakter og flere lag med ull på overkroppen. Hvor langt vi skal, vil vi se an. Det er vår første tur vinterstid, så alle forhåndsregler tas.

Først må vi utenfor moloen for å kjenne på hvordan havet beveger seg. Skudenes har mye strømninger og ofte rotete sjø, så vi tenker bare å prøve oss frem. Rett utfor moloen står fortsatt gamle dønninger fra sørvest, og vi sikter innaskjærs, for å skulle unngå de verste overraskelsene.

Det er da jeg blir overrasket. Både over dårlig balanse, men også mest sannsynlig en liten bølge som skjærer dårlig mot kajakken. Jeg velter. 

Først blir jeg irritert over tidsvalget, men så slår panikken inn, når jeg tenker på hvor kaldt vannet er. Tanken på å stivne, eller få krampe setter griller i hodet på meg, og jeg sier mange rare ting som ellers ikke er særlig fornuftig. Pusten går mot hyperventilering, og hjertet mørbanker meg full av adrenalin. Kroppen ellers klarer seg bra. 

Bort til meg kommer Ingeborg raskt for å hjelpe. Etter få minutter er kajakken snudd og etter noen minutter har jeg bykset meg oppi igjen. Jeg blir kald, men ikke frossen. I ettertid skjønner jeg at dødsangst er livsglede. For det beviser at man ikke ønsker å dø. Greit å få det bekreftet...

Skottet bak er ikke tett og fylles med vann, men jeg flyter godt. Tilbake inn til båthavna er det motstrøms, og med etpar hundre kilo for mye i bakskottet, kommer jeg meg dårlig fra flekken. Vi bestemmer oss for å padle rett mot moloen, hvor vi karrer oss i land, og vi får hjelp av slekt og omegn.

Ettertanke: I dag reddet vest, våtdrakt og ull meg fra krampe, og i verste fall drukning...

Konklusjonen sier seg selv....