Karmøys vakreste?

Goturen tok en nocture, da vi gikk en lengre vandring fra øst til vest og tilbake til øst igjen. Motivasjonen var cache nr. 100 som skulle markeres på Søre Sålefjell denne kvelden. Vi startet fra Sørstokke og gruveveien på sykkel, og syklet inn til det nedlagte gruveområdet.

Sykling med Søre Sålefjell i sikte

Herfra tok vi bena fatt. Noen i goturlaget hadde forberedt seg med seg skikkelige fjellstøvler men noen hadde vanlige hiking-joggere. Denne "noen" skulle ikke ha valgt slike sko til denne turen, da det for tiden er vått i marka, og gjørmete og sleipt, spesielt på den turen vi tok i dag. Etter bare 1 km sklei "noen" i myra, og vrikket ankelen. Litt tøff i trynet, og med tanke på Jarle Trå, tenkte "noen" at han skulle gå den bra igjen, noe som viste seg å være vanskelig, da det stadig dukket opp flere "overtråkk" langs mila som skulle legges bak oss denne kvelden. Men fremover gikk det, om enn ikke i høyt tempo...

Buadalen

Det første vakre inntrykket som møtte oss langs stien mot Åkramarka, var den frodige Buadalen, der bekken renner fredelig ned mot søre Brekkevatnet. Her er det fortsatt tydelige rester av steingarder fra 1800-tallet, og lyngen vokser fritt uten å bli kvalt av granskogen. Den første bakketreningen ble igangsatt her, da vi klatret opp Brekkevasshøgdene og over til det vakre vatnet Vaulen i Åkramarka.

Tjernet i Brekkevasshøgdene

Ved Vaulen gikk vi litt nordover og fant cache nr. 98 (for begge, for faktisk). Her var det en liten furu-oase og med blikkstille vatn som bakgrunn ble dette et vakkert motiv av sommer i marka.

Vaulen

Den neste delen av turen gikk opp den myrete våte Ulvadalen og like til Rossafjellet (97 moh), som ikke ser spesielt høyt ut, men er det, i Karmøy-sammenheng. Vi har besteget toppen før, og bestemte oss for at bakketrening derfor ikke var nødvendig her. Heller ikke noe lengre høydeopphold ble ansett som nødvendig denne kvelden.

Sikringstau i "høyfjellet"

Dermed siktet vi mot Sålefjellet der øst, i det fjerne. Vi trasket over et lynglandskap før vi kom ned til kveldens høydepunkt nede i Buadalen igjen. Vi var kommet til nedre Buadalsvatn, en dal som minnet om dal, og med et vatn som minnet om solnedgang. Et litt bratt parti ned til bekken, over bekken, og vi så noe som minnet om et sikringstau, og som faktisk var det (!) Her var det tilpasset for haltende.

Nedre Buadalsvatn

Vi rundet odden og kom opp til Steinhytta, som er en gammel fiskehytte fra før i tiden, og som er bygd opp igjen nå i tiden. Her skulle vi også finne cache nr. 99 (for begge, faktisk) og vi leitet til jeg kjente kravling under legghårene, og summing mellom ørevoksen. Vi stod nesten stille og undret oss. Det fikk oss til å tenke... Men i et sideblikk, fant "noen" en cache mellom kratt og sten, og vi var lettet over at knotten enda ikke hadde funnet plasser på kroppen vi ikke visste om...

Steinhytta

Ved Steinhytta hadde Fredrik kveldens overraskese; - en turblanding fra Polly, som inneholdt nøtter, rosiner, og overraskende sjokoladebiter, som godgjorde kjeften mellom saltet, og fikk oss til å snakke mildt, og reklamere for oss selv. Vi drømte om hvilke reklamegiganter vi ville vært, ved å fremelske denne posen med godbiter, perfekt tilpasset turgleder og inntrykk, - der vi satt i skyggen av solnedgangen og plutselig oppdaget klokken. Fredrik, som har lærerferie lot seg ikke distrahere av dette, da han har småbarn i hus, mens jeg tenkte på jobben jeg skulle oppstå til neste morgen, og uttrykte dermed mitt "NEI!" nu må vi komme oss videre.

S.Sålefjell i sikte

Vi gikk omsider videre mot S.Sålefjell (132 moh), langs vatn, over bekk, og opp den lange bakken fra sørsiden av fjellet, til vi så varden der oppe, og kunne bekrefte at klokken nærmet seg midnatt. Ivrig etter å finne cache nr. 100 før midnatt, gikk vi rett over toppen og mot cachen. Det ble en rolig og mysete leting, da skumringen allerede hadde lagt seg. Men "noen" haltet seg til å finne nr. 100 og lykkelig over å ha haltet hit, ulykkelig over at det var lenge til neste markering, og lykkelig igjen over at det ikke var langt hjem, og nok en gang ulykkelig over at ankelen var vond, men lykkelig over alle vakre inntrykk, tok vi hverandre i hendene, rørt over kanskje Karmøys vakreste tur, vendte vi haltende og ikke-haltende ned til syklene og trillet til bil, hjem og en god natts søvn...

Karmøys vakreste tur?