Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 20. oktober 2012

Tengdal

Tengdal
Det er en våt værtype over fylket, men vi reiser inn til gohytta i Sauda likevel, og biter tennene sammen for en tur i pøsregnet neste dag. Ingeborg vil vise meg en vakker dal i Saudaområdet, og har minner fra en rekordvarm sommer med bæremeis i bratte bakker. Ikke akkurat sommer i dag, men landskapet ligger vakkert og vått foran oss, da vi kjører opp bakkene fra Åbødalen. Det er en liten parkeringsplass også, selv om denne nok er regnet for hyttegrenda som ligger oppe i dalen. Her parkerer vi, for vi regner ikke med stor trafikk i dag.




Bratt veg til Tengdal
Vi starter turen i pøsregn, og slik går nu dagen (!). Bakkene er bratte helt fra starten av, så det er bare å stålsette seg med en gang. Med så mye regn, er vannføringen stor, og her hvor den fosser ned, ser vi et voldsomt slør langs hele turen.



Når vi kommer opp den første kneika, kommer vi til ruinene av en løe. Slike ble plassert mange plasser i Saudaområdet, minnes vi, fra turen i vår. Informativt nok står det "Midt-lia" på et turskilt. Å være halvveis er belønning i seg selv...

Vi vandret videre opp neste kneik, stadig på kjerrevei, -noe som er takknemlig på våte dager. Lenger opp i lia kommer vi til en seter som har utviklet seg til en liten hyttegrend. Her er det en god blanding av bevarte tømmerhus og moderne hytter. Ikke nok til å stoppe å undre, så vi vandrer frem til målet. Det er ikke langt unna, og etter kort tid er i på flaten der målet vårt er.

Tengdal
Vi kommer snart opp til en stor flate, med en buldrende foss som bakteppe. Over bekken, som er veldig elvete i dag, er det laget til en fin bru. Her oppe ligger det en liten grend av eldre hytter. Tømret opp og med velgjorte steingarder rundt. Over oss ligger Tengdalsnuten (949 moh) majestetisk, så det hele er veldig prehistorisk, idyllisk og vakkert.

Ingeborg springer fort bort til et snekkerlag. De renoverer en av hyttene, og vi får vite at mange av hyttene er opp til 100 år gamle. Vi får også vite at leden videre kan føre oss helt til Etne, om vi vil. Det vil vi ikke, men turen kan ikke stoppe her! Derfor går vi opp elveleiet til Tengdalselva, der den flotte fossen viser muskler.

Tengdalselva

Det blir dermed en bratt bakke til, før vi tenker at det visstnok bare går oppover i dag. Det er tid for å snu. Nå trasker vi nedover, og over sletta, denne gangen i myra, til vi kommer frem til den søte bekken "Søtebekk". Videre herfra på stier, mot onkelens hytte rett der nede. Der skuer vi veggen og trappa, og inntar kaffe og sjokolade.

Søtebekk
På turen hjem krysser vi Tengdalselva igjen, som viser muskler hele veien, slik at jeg selv føler meg som en vekling. Regnet øker på, kameraet blir vått, og mange fuktige bilder blir tatt på vei tilbake til bilen. Det ble en våt dag, men i et vakkert landskap hele turen. Anbefales.


Trykk for gokart

Tid: ca. 2t
Distanse: ca. 6 km
Vanskelighetsgrad: lett
Terreng: kjerrevei, bratt, myrlendt

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar