Nordstøldalen på ski

Mosbakka, med Reinsnuten i sikte

Jeg og godama har helga alene på Bekkestova og skal utøve skigåing på langs. Det er nydelig vær i vente, og med nyinnkjøpte feller til kjæresten er vi godt forberedt på bakker. De er det nemlig mange av i Sauda...

Første tur denne helga går til Nordstøldalen. Oppstart er Lyngmyr, bare et snøballkast fra hytta, dersom man er veltrent i snøballkrig. Lyngmyr er en liten skiskytterstadion nederst i Svandalen, med mange løyper å velge mellom. Vi velger ruta opp til nabobdalen. Fra parkeringen ser vi bare bakker, så fellene monteres med en gang. På de utydelige kartene virker dette som eneste stigningen, men det skal vise seg at det skal vise seg.

Vi trasker som turgåere flest, og merker at fellene er på, for her er det bare å labbe oppover. Det føles som juks, men gir stor glede, og sparer oss for krefter. Jeg bestemmer meg for å være kjentmann, og hevder brått at dett var dett, og formaner demontering av fellene. Under begrunnet tvil går godama med på dette og brått er vi på bakglatta, klar for å gå videre. Bare 100 meter bortover kommer første stivalg, og vi må spørre noen forbipasserende siddiser om veivalget. Vi følger rådene og holder mot nord, eller "babord", som det heter blant isbrytere.

Løypene videre skal vise seg å ha mer oppoverbakker. Området kalles for Mosbakka, men det er under snøen... Vi får kjenne godt på fiskeben igjen, men også utforkjøring de neste 3 kilometerene. Vi går gjennom vakker furuskog, over gamle bruer, og forbi noen gamle støler. Foran oss stikker det seg frem en karakteristisk snødekt topp, som vi snart lærer at er Hovlandsnuten (931 moh). En fristelse til påsketuren, kanskje..?

Hovlandsnuten stikker opp til venstre (nord)

Klar for neste bakke

Kupert og bakkete er det hele veien, og spesielt et trangt og bratt parti legger vi merke til, før vi endelig er oppe ved Risvollia og et nytt stidele. Vi har kommet til Nordstøldalen, og har allerede hatt en total stigning på 200 høydemeter. Vi ser også skyer trenge på fra nord, og bestemmer oss for en rast i bakken, i tilfelle det blir for kaldt til det senere.

Bakkene mot Risvollia

Etter en rast i bakken, og bilder i motlys, bryter vi opp igjen og går videre mot Nordstøldalen. Løypene går kupert videre enda en kilometer før den flater ut. Øyet klarer å se innerst mot dalen, der det er en bratt bakke. Terrenget åpner seg, og det eneste som skjemmer, er noen høyspentmaster som ikke ble protestert mot i fortida.

Nordstøldalen

Vi følger dalen helt inn, og er på diskusjonsnivå om vi skal klatre opp bakken, for å komme opp til Storavatnet og kanskje helt inn til Storvassbu. Hit vurderte jeg og Fredrik å gå til, ett år tilbake. Kjæresten leser meg godt, og forstår at lysten ligger høyt i kurs. Bakken ser tung ut, og været ser ut til å bli gråere.

Glad for å være ferdig med den verste kneika

Men der, innerst i dalen løper noen barn forbi oss i full fres, med sekk på ryggen og ski på bena, på strak kurs mot bakken. Gnisten tennes for fullt hos Ingeborg, og vi bestemmer oss for ikke å være dårligere, så vi følger etter harene, og fiskebener oss opp bakken, vi også.

Bakken er tung, og vi ønsker at fellene var montert under skia. Likevel tror vi at vi skal klare bakkene uten feller, og tar alle de 100 høydemeterene med barn i hælene. Andpustne ser vi fedre med pulk og sekk som klarer å holde tempoet vårt, og innbitt legger vi oss rett foran, slik at både stolthet og goformen skal holdes gående. Akkurat da vi tror vi har nådd toppunktet, ser vi en dump, og en bakke til...

Men nå lar vi oss ikke knekke. Vi kjører utfor og løper opp den neste bakken. Med glede og en økende selvtillit, skjønner vi at vi har nådd toppunktet på nesten 600 moh, totalt 450 høydemeter over startpunktet. Vi er i Hanaskar. Her tar de oppkjørte løypene slutt, og vi må stole på skisporene

Hanaskar (598 moh)

En far og to barn passerer oss når vi ser Storavatnet (575 moh) ligge foran oss. Familien prøver ut isen for oss, slik at vi ikke utsetter kjærligheten for brudd i isen. Vi følger etter i godt tempo. It´s not the fart that kills, but the smell!  Rundt første neset ser vi Storvassbu ligge fint til i en bakke, og etter 1 km på vatnet er vi på hytta. Her har noen fedre rigget seg til for å overnatte, og vi får slippe inn for en kopp kaffe. For det blåser kaldt på vatnet.

Storavatnet (575 moh)

Storvassbu

Vi setter oss inn og koser oss med kaffe og småkaker, en appelsin og litt sjokolade. Når ølet hentes frem blant mannfolka, bestemmer vi oss for å dra hjemover mot finnbiffen på Bekkestova. På den måten slipper vi komplikasjoner, som f.eksempel slåsskamp og isbading, eller andre lumske ideer...

Vi spurter over vatnet igjen, og renner ned de bratte bakkene til Nordstøldalen. Et magisk lys møter oss i skaret,  og avtrekkerknappen løses ut...

Fra dalen bestemmer vi oss for å fortsette på runden som ble beskrevet på UT.no, og vi kjører ned på østsiden av dalen, passerer Nordstølene, og kommer rimelig kjapt ned til stidelet som leder oss tilbake til Risvollia.

Nå er det nesten bare utfokjøring igjen, og vi er snart tilbake på Lyngmyr, og kan ta kosen med en deilig finnbiff og etpar slag med yatzy utover kveldstimene...

Trykk for zoom

Tid: ca.5 t

Distanse: ca.18 km

Vanskelighetsgrad: Krevende

Terreng: Kupert, noen bratte partier