 |
| Skogsveien til Kinnetoppen |
 |
| Klokkelyng og blålyng |
Nå er det tydeligvis sensommer, for klokkelyngen stod i blomst, og blålyngen var ikke langt unna den heller. Til info kan jeg si, at jeg på denne turen lærte at det finnes to lyngtyper som er blålilla. Den klareste i fargen akkurat nå var altså klokkelyng, og har mer utpregede klokker enn blålyngen. Blålyngen kommer senere, og står lengre, fikk jeg nå lært meg. Enda et skritt nærmere en fullblods biolog der altså.
 |
| Rossafjell 97moh |
Vi passerte Kinnebu og fortsatte mot Rossafjellet (97 moh) Dette er Åkramarkas pupp, og ligger spradende rett ovenfor myrene på Åkra, og er en fristelse å krype oppå. Fra Kinnebu er det paronamautsikt til toppen, og fra toppen er det panoramautsikt til Kinnebu. Vi kom dit etter en halvtimes gange, og klatret opp. Dagens topptur var unnagjort.
Nå bar det rett østover og mot Buadalen. Dette er et fint parti over lynghei og myrer, som nå er på full fart til å bli gjengrodd av store braker og grantrær. Langs stiene vokser det tett sivgress, myrull og noen gule blomster (min neste kunnskap mot biologen), som lett kan skjære riper i leggen, eller kløe i halsen for de som er allergiske...
 |
| Buadalen |
Etter et lite kvarter kom vi til vakre Buadalen, som ligger der fredelig med en bekk rennende fra og til.
I pur naturglede sprang Ingeborg sommerlett ned til plankebrua og poserte for fotografen, og fant noen motiver selv også. På andre siden av dalsøkket var berget noe bratt, og Ingeborg klatret opp uten sikring, men med hjelp av et rep som hang slapt men villig for de forbipasserende.
Det ble litt forvirring av stiene ved steinhytta, som ligger her i dalen. Problemet var at nede i bekkesøkket var det en plankebru, mens stien ledet opp i søkket. Vi gikk hver vår vei, der vi tenkte det var greiest, men det viste seg at begge valgene var like greie. Stien videre var uansett lite tydelig...
 |
| På gjengrodde stier ved Nedre Buadalsvatn |
Nordover langs Nedre Buadalsvatn var det bare føttene som merket at vi var på sti, for hverken syn eller hørsel kjente igjen noe stilignende. Denne etappen tar ca.20 min. før man vender vestover igjen og og mot Strigvatnet / Vaulen Fra nordsiden av vatnet renner det en bekk, med en fin brua over, og så er det rett opp bakken. Ved Vaulen hadde vannliljene begynt å blomstre, og fanget Ingeborgs oppmerksomhet fullstendig. Jeg ble sjalu, og flørtet med liljene jeg også:
Fra Vaulen er det gode brede stier, med kanter av lyng, som jo er det vakreste synet på denne årstiden.
Det er lett gange de siste 3 kilometerene på skogssti og grusvei, før man er tilbake til stallen. Da blir det lett en bakt potet som belønning....
Tid: 2 t rundtur i godt tempo
Distanse: ca.10 km
Terreng: Skogsvei, stier, delvis utydelig, småkupert
Vanskelighetsgrad: Middels
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar