Ravnene på Ravnafjell

Ravnafjellsnuten 983 moh

Det er hyttetid igjen. Tampen på sommerferien tilbringer goturlaget en helg på gohytta. Vi venter fortsatt på goværet, men det ser ikke ut til å komme denne sommeren. Da er det bare å bestemme seg: Vi staker ut rute til Ravnafjell (Ramnafjell) med startpunkt fra gohytta.

Kjerringtveit ca.350 moh

Da må vi først gjennom hyttefeltet som ligger nedenfor skitrekket, før bakkene er foran oss. Opp skitrekket er det ikke mulig å la seg trekke sommerstid, til info. Men det er kjerrevei som fører helt opp til Djuvsbotn, og det er denne vi går. Bratt er det oppover og halvparten av det undertrente goturlaget peser tungt i motbakken. Resten har det fint.

Hovedtrekket froskeperspektiv

Hovedtrekket fugleperspektiv

Djuvsbotn 600 moh

Vi kommer opp til Djuvsbotn etter første klatre-etappe, og nyter synet av fortidens landbruk og fremtidens turisme. Det er ikke veldig godt merket opp til Ravnafjell, og vi staker ut kursen på egenhånd. Dermed blir det en bratt tur opp mot Smalanuten. På veien finner vi faktisk multekart og masse blåbær, masse blåbær.

I bakken er det dype spor av ryddemaskiner, og det hele er rimelig gjørmete og grisete. Bedre er det når vi kommer opp den bakken. Da viser villskapen seg igjen, og et dalsøkke grønnkledt i grønne planter erobrer dalen, mens en bekk smyger seg forbi. Det ser myrlent ut i søkket, så vi holder oss i bakkehøyde og følger stien. Nå ser vi siste klatreetappe foran oss, og skimter toppen fordi den har mast. Denne delen er den bratteste.

Ved Smalanuten 720 moh

Grønne daler og hvite fjell

Vi ser ingen sti, og går rett på. Det er ikke stup på denne siden av fjellet, så det går fint an å bruke lårmusklene oppover. Så da gjør vi det. Men først en bekk:

Midt i stigningen er det en snøfonn som sommeren ikke ha avklart. Et tydelig vitne om en kald sommer. Vi ser det som den beste løsningen å gå over fonna, selv om både skepsis og frykt ligger i goturlagets beste halvpart.

Men det gikk bra, og vi klatrer videre oppover i bratt lyng og slak kondis. Før vi vet ordet av det, har vi kommet til topps. Det blir en høytidelig selfiestund, av hensyn til fjasbok-brukere, før vi setter oss ned i kalde veggen på hytta der oppe. Skal bli godt med lunsj ja.

Bak toppen ligger det et tjern som vi gå ned til. Skyene kommer og går i dag, og utsikten deretter. Vi leker oss med Ravnafjellsbolten der bak; bolten som ikke gir høydeskrekk.

Ravnafjellsbolten

Men så er det på tide å vandre ned igjen. Da ser vi gule merker på noen stein og forsøker å følge disse. Kanskje er det en sti til Ravnafjell likevel? Vi følger den nedover, med sau til selskap, til vi kommer ned til en stor snøfonn. Så er det dette med skepsis og frykt og overvinnelse av de...

Frykten overgås og skepsisen tviler på seg selv, til vi er på sti igjen, og fortsetter ned resten av fjellet, gjennom grønne daler og sildrende vann, helt til vi når Djuvsbotn.

Før vi går ned grusveien til gohytta, får vi øye på flyvende  ravn som daler ned og nyter et sauekadaver. Makabert, men helt naturlig, sånn rent kynisk. Dermed kan Ravnafjell kalles Ravnafjell, og kadaver finne sitt eget navn...

Ravn på Ravnafjell

Stien finner du på UT.no

Tid: ca. 4t t/r i rolig tempo

Distanse: ca. 9 km t/r

Terreng: Kjerrevei, merket sti (hvis du går rett), bratt

Vanskelighetsgrad: Middels