Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



torsdag 21. januar 2016

Vinteraften i Bergen

Bergen by night, med Løvstakken i midten, Skomakerdiket opplyst rett der nede
Jeg er tilbake til studier i Bergen og trenger luft etter en lang studiedag. Det er fortsatt mørkt om ettermiddagen, og jeg satser på ekspedisjon rundt Fløyfjellet. Jeg er ikke veldig kjent der oppe i baken over den særegne banen som går fra sentrum, men noen stier har jeg da gått, så helt stril er jeg ikke.

Godt opptråkket i Fløyfjellet
Forrige gang jeg gikk tur i Bergen gikk jeg de lange bakkene opp til restauranten. Dette sparer jeg meg for i dag og tar banen opp, slik at jeg fort kommer meg vekk fra bylarmen og livsfarlig forurensing. 

Jeg er tydeligvis ikke kjent med vinterkulturen i byen, for når jeg setter meg i Rødhette for en fredelig tur i ensomme natten, strømmer det inn familier av alle slag, godt utstyrt med kjelker ski og akebrett. Det kommer til å myldre på toppen...

Jeg kommer meg i gang fra kafèen der opp og går en sti oppover med mål om å nå Brushytten, ved foten av Blåmanen. Et langt stykke er det godt tråkket skikløpe, hardt nok til at fotbente kunne gå tur, og godt nok preparert til både skiløpere og kjelkekjelkere. Jeg så til og med en syklist på stien.




Et stykke oppe var det ikke lenger belyst, og jeg vandret en kilometer videre inn mot Blåmanen. Jeg endte opp ved Brushytten, og der snudde jeg. Hadde jeg vært mer kjent med forholdene videre, kunne jeg fortsatt, men jeg la min konsentrasjon i å prøve å fotografere i nattemørket.

Brushytten
Blåmansvatnet og Ulriken
Månen viste seg fra svart stjernehimmel og i snøen glitret det av månelyset. I sør kunne jeg se masta til Ulriken. Den rikket seg ikke. Etter noen forsøk med min amatørkunnskap i nattefotografering, vendte jeg tilbake.

En liten omvei på returen ble det, siden jeg er glad i å gå på tur, så jeg gikk ned til Skomakerdiket, som er opplyste og folkevennlig. Her er det også akebakke for de akende.


Tid: ca. 1 t t/r
Distanse 4 km t/r
Terreng: Grusvei / skiløype, oppoverbakke
Vanskelighetsgrad: Enkel

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar