Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



lørdag 19. juli 2025

Sjursviktindan

Sjurvikstindan 836 moh

Camp Senja

I år er Norges nest-største øy øverst på ønskelista, 
med kvasse fjelltopper og et landskap opprevet i fjorder og bukter,
  sandstrender, skjærgård, brede daler og innlandsvatn.  
Vi bestemmer oss for å dra med govogna og kajakker den 2300 km lange reisen til nord, 
og her etablerer vi basecamp i Fjordbotn, hvor vi klamrer oss fast i ti perfekte sommerdager, 
helt til midnattsola går ned...

Dag 7: Sjurvikstindan


Denne turen er langt fra basecamp Fjordbotn og diagonalt sett helt på andre siden av Senja. Senjas sørside består av mye lavterreng mens det mot øst reiser seg noen kraftige nuter seg i området som kalles Senjehesten. Vi skal i dag på høyreiste Sjurvikstindan (836 moh) med utsikt mot spektakulære Manen. (Manen til hesten vil jeg tro.....?)


Vi kjører til Sjurvika, som er et par kilometer for langt, for parkering er litt utydelig her. Men rundt skiltet er det plass til et par biler, og det ser ikke for ille ut om man parkerer langs veien heller... 
Det er ikke særlig avskrekkende å gå opp de slakke bergene på Skjellneset, og omtrent med en gang får vi øye på Sjurvikstindan med en voksent bratt bakke langt der fremme. 


I det hele tatt blir det en avslappende start på vandringen, vel og merke med kleggdøden i hælene... og armene og nakken.... Over bergene kommer vi inn i fin  blandet skog, med autentisk bekk sildrende ned. Autentiske vartfluer svirrer rundt hodene våre, men landskapet er for mektig til å irritere seg over bagateller. Selv om dert kryr av bagateller her..  - det har vært godvær her en uke... 



Etter et kort parti med glissen skog er vi igjen ute på berg. Nå ser vi et fint lite vatn nedenfor oss. Dette vatnet skal gi oss mange forskjellige motiver utover mot midnattsola. 



Men nå har vi den første lange ura foran oss. Når vi stirrer oppover får vi kink i nakken, så den er bratt, ja... Men enda mer kjenner vi det når klatringen starter. Etter seks dager med seks turer, begynner kroppen å merke høydemeter, så veldig fjellgeit er vi ikke oppover. 

300 moh 300 høydemeter opp bratta

Heldigvis dukker ei rypefamilie opp i stien, og vi får en liten pause, med god underholdning. Her klukker rypa og gir beskjed til ungene som vrimler i alle retninger og gjør et vellykket forsøk på å forvirre oss. Pusten blir i bakken og bena fortsetter oppover.

Rypepause


Bak oss brer utsikten seg i økende grad, med Sjurvika nedenfor oss og Meløyvær ute i havet. Lenge sør strekker Hinnøya seg i alle mulige retninger, mens Andøya flater seg ut i vest.


Over denne lange ura får vi et flatt parti fra 600 moh og bort til den siste ura. Den siste ura oppleves ikke like krevende. Kanskje fordi vi nå ha varmet opp muskelaturen, eller rett of slett fordi den er lettere. 

600 moh, 200 høydemeter opp neste ur


Mot Vågsfjorden i sør

På toppen av ura leter vi etter et hull fjellet vi har hørt rykte om. Den er godt markert, og vi kan kikke inn og rett ned i Melkeråelvdalen (prøv å del ordet opp) som ligger 400 høydemeter lavere. 

Kikkehullet

Vi har nå kommet opp til toppeggen, der den spektakulære Manen strekker seg på andre siden av dalen, med opprevne tinder som ligger der på manen til Senjehesten.  Vi snur oss ser bort til høyeste punkt nord for oss på eggen. Sjurvikstinden ligger 50 meter unna. Det er litt latter og sang der borte, og at annet par fryder seg over blandet skrekk, der de sitter oppe på den neste nibben. 

Manen


Vi våger oss omsider bort dit vi også og synes det er overraskende behagelig å gå til topps. Etter en stund blir vi alene og sender foggelen opp for de livsnødvendige selfiene som må til. Her oppe blir det utemiddag på sommerens beste uteplass, mens lyset bløter seg opp og vi returnerer.




Utsikt nordover Senja.

I vest ligger Andøya og strekker seg bortover horisonten. Den er som to øyer der den flater seg ut med lavlandet Andmyra mellom fjellene, men vi har vært der og vet bedre. På vei ned leker lyset seg i tjernet vi så tidligere, og endene leker seg i vatnet. Dermed er hele dagen er fullbrakt.... 

Midnattsol med Andøya i horisonten


Krevende
Tid: 4-5 timer t/r
Distanse: 8 km t/r
Høydeforskjell: 800 m
Terreng: Berg, krattskog, ur, tørt, bratte partier, luftig på toppen





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar