Ryvarden - fra Lyngholm

Jada, det ble en tur i dag også. Vi var litt usikre, og diskuterte frem og tilbake om vi skulle kjøre helt til Sveio i ettermidag, men så ble avgjørelsen tatt, og vi bestemte oss for nye opplevelser på stien fra Lyngholm til Ryvarden fyr. Sent startet vi, men tenkte at middagen kunne spises via primus, kvikkmat og litt kaffe. Da skulle dagen være reddet. Vi beregnet omlag 1,5t hver vei, de 5 kilometerene stiene er her, og fant ut at solen går sent ned....

Turforslag

Har man bedre tid, og planlegger litt mer enn oss, er det like greit å kjøre en sykkel til Lyngholm, - parkere bilen i Mølstravåg, - ta den vanligste veien inn til fyret, -gå videre stiene over lyngheiene til Lyngholm, og sykle tilbake til Mølstravåg. Det blir en fin og variert turdag, og kanskje gjør vi nettopp det, ved en annen anledning.

Det er uansett en fin kjøretur ut mot Lyngholm. Sjeldent landlig, kupert og alltid noe nytt å se rundt neste sving. Perfekt for sykling.

Ute ved Lyngholm er det grei parkering, så det er det ingen unnskyldning. Det er bare å hive på seg sekken og begynne vandringen. De første to hundremeterene går på kjerrevei og gjennom to grinder, før man er på stien. Litt skog til å begynne med, men så åpenbarer berg og myrene seg ute ved havet. I sør så vi varden til Landsåt (76 moh) og i nord så vi Siggjo (474 moh) på Bømlo.

Landsåt i sikte

Stier ut i intet

Stien går et stykke fra vannkanten og vi passerte to stideler til minnesmerker og fortidsrester. Stiene så vi ikke, så de er kanskje ikke så mye brukt...

Varden til Landsåt

Varden til Landsåt lå der fristende foran oss og når vi kom dit, kunne vi ikke la være å gå opp. Så ble det en topptur i dag også. Men det var langt igjen. Fra varden kunne vi se fyret langt der nede i sør. Ingeborg satte dampen opp, og det bar fram gjennom myrhol og opp på neste berg. Jo lenger sør vi kom, jo nærmere vannkanten kom vi, og etterhvert kom vi ned i små viker.

Nærme havet

På bergene lå det små vannpytter og vitnet om stor sjø, og i en vik så vi også store jettegryter, som vitnet om det samme. Det ble rene vekkelsesmøtet. Her er det havet som regjerer.

En topp la jeg spesielt merke til: Denne stakk opp som et trolsk hode med en vorte på nesa. Jeg tenker den heter "Trollvorta". Helt sikker kan jeg likevel ikke være. Forskning er jo bare antydninger...

Trollvorta

Snart følte vi oss nære målet, pga. sikten. En forunderlig konklusjon i grunnen...  Etter 1,5 time kom vi til fyret, som så ut til å stenge. Her hadde det vært jazz i dag, så nok en festival gikk oss forbi, mens vi gikk forbi.

Vi satte oss hvertfall ned. Det var en stille dag på havet, godt i været, og seilbåter på motorkraft. Da savner man å være på havet...

Vi fant frem primus og kaffe, og skulle til å sette i gang med kokingen. Men idag hadde jeg glemt maten, så vi fikk nøye oss med nøtter og energisjokolade. Dermed var vi ikke helt mette når vi vendte hjem, samme vei.

På vei hjem bedrev jeg litt geocaching, og plukket opp Grautavika Tonglavika Djupevika og De 3 holmene. Geocachen på Landsåt tok vi allerede på turen nedover. Så bedrev vi litt tid på vei tilbake, siden sola gikk sent ned. På vei tilbake diskuterte vi tur kontra trim, og ble vel ikke helt enige. Uansett var dette en fin søndagstur til en søndag å være...

Opp til Trollvorta

Han som danser med vorta

Trykk på kartet for zoom

Tid: 3t t/r

Distanse: 10 km t/r

Terreng: Kjerrevei, sti, myr, berg, småkupert

Vanskelighetsgrad: Middels

Sommerfugler på Håvås

Høysommeren kom sent i år, men i dag fikk  vi oppleve "hundedagene" på Håvås, som er både vakkert og plagsomt.

Det ble en familietur med Jørgen, Ingeborg og meg i dag. Jørgens permobil er et godt hjelpemiddel i naturen, og vi ville prøve ut kjøretøyet på skogsveiene til Håvåshytta.

Det har vært en del veiarbeider på Nodland i Tysvær det siste året, så både parkeringen og startpunktet for stien var ny. Videre innover er stien den samme. Vi gikk over haugen og ned mot myra på fine brede grusete stier.

Ny trasé fra Nodland

Stakkastad

Stistart. Jørgen med sin permobil

Det tok ikke lang tid før vi merket "hundedagene" på kroppen, og fikk se øyenstikkere, libeller og sommerfugler suse rundt hodene våre.

Noen steder hadde Jørgen utfordringer med bilen sin, men han er god på joysticken, og kom seg gjennom ujevne partier. Etter 40 minutter var vi inne på Håvås. Da hadde vi tatt oss god tid...

Skogen ved Håvås

Fremme ved Håvåshytta

Inne på hytta var vi helt alene. Hytta var sesongstengt, og de eneste som regjerte i området var sommerfugler, klegg og fluer. Sikkert mye annet også, men de brydde vi oss lite om. Vi satte oss ned for kaffekos og ble til varmen ble påtrengende og vi ville hjem igjen.

På veien hjem paret libellene seg i hjerteform, og alt virket som det skulle i naturen, til inspirasjon for oss andre. Veien tilbake ble litt raskere; 30 minutter brukte vi denne veien, selv med oppoverbakker...

Trykk på kartet for zoom

Tid: ca.1t t/r

Distanse: ca. 3 km t/r

Terreng: Gruset skogsvei, småkupert

Vanskelighetsgrad: Lett

Rundtur i Åkramarka

I dag var det godt turvær med overskyet og passe varmt. Jeg og Ingeborg startet på ettermiddagen for å gå en rundtur i Åkramarka. Vi startet ved stallen innerst i Myrdalsvegen og gikk skogsveien inn gjennom speiderplassen og opp til Kinnetoppen. Det hadde tydeligvis regnet, for i veien var det dype spor etter bekker på villfarelse.

Skogsveien til Kinnetoppen

Klokkelyng og blålyng

Nå er det tydeligvis sensommer, for klokkelyngen stod i blomst, og blålyngen var ikke langt unna den heller. Til info kan jeg si, at jeg på denne turen lærte at det finnes to lyngtyper som er blålilla. Den klareste i fargen akkurat nå var altså klokkelyng, og har mer utpregede klokker enn blålyngen. Blålyngen kommer senere, og står lengre, fikk jeg nå lært meg. Enda et skritt nærmere en fullblods biolog der altså. 

Rossafjell 97moh

Vi passerte Kinnebu og fortsatte mot Rossafjellet (97 moh) Dette er Åkramarkas pupp, og ligger spradende rett ovenfor myrene på Åkra, og er en fristelse å krype oppå. Fra Kinnebu er det paronamautsikt til toppen, og fra toppen er det panoramautsikt til Kinnebu. Vi kom dit etter en halvtimes gange, og klatret opp. Dagens topptur var unnagjort. 

Nå bar det rett østover og mot Buadalen. Dette er et fint parti over lynghei og myrer, som nå er på full fart til å bli gjengrodd av store braker og grantrær. Langs stiene vokser det tett sivgress, myrull og noen gule blomster (min neste kunnskap mot biologen), som lett kan skjære riper i leggen, eller kløe i halsen for de som er allergiske... 

Buadalen

Etter et lite kvarter kom vi til vakre Buadalen, som ligger der fredelig med en bekk rennende fra og til. 

I pur naturglede sprang Ingeborg sommerlett ned til plankebrua og poserte for fotografen, og fant noen motiver selv også. På andre siden av dalsøkket var berget noe bratt, og Ingeborg klatret opp uten sikring, men med hjelp av et rep som hang slapt men villig for de forbipasserende.

Det ble litt forvirring av stiene ved steinhytta, som ligger her i dalen. Problemet var at nede i bekkesøkket var det en plankebru, mens stien ledet opp i søkket. Vi gikk hver vår vei, der vi tenkte det var greiest, men det viste seg at begge valgene var like greie. Stien videre var uansett lite tydelig...

På gjengrodde stier ved Nedre Buadalsvatn

Nordover langs Nedre Buadalsvatn var det bare føttene som merket at vi var på sti, for hverken syn eller hørsel kjente igjen noe stilignende. Denne etappen tar ca.20 min. før man vender vestover igjen og og mot Strigvatnet / Vaulen Fra nordsiden av vatnet renner det en bekk, med en fin brua over, og så er det rett opp bakken. Ved Vaulen hadde vannliljene begynt å blomstre, og fanget Ingeborgs oppmerksomhet fullstendig. Jeg ble sjalu, og flørtet med liljene jeg også:

Fra Vaulen er det gode brede stier, med kanter av lyng, som jo er det vakreste synet på denne årstiden. 

Det er lett gange de siste 3 kilometerene på skogssti og grusvei, før man er tilbake til stallen. Da blir det lett en bakt potet som belønning....

Tid: 2 t rundtur i godt tempo

Distanse: ca.10 km

Terreng: Skogsvei, stier, delvis utydelig, småkupert

Vanskelighetsgrad: Middels