Snorteland - Øvre Buavassdalen

"Husmannskvinnen"

Jeg passerte Snorteland med bil, for ikke lenge siden, og så disse turskiltene til Øvre Buavassdalen og Reiarsvatnet, og tenkte ikke annet enn at stiene må utprøves. I dag var vi to i Goturlaget, og klare for tur.

Skiltet fra fv 511

Det er en liten parkeringsplass nær veien ved Snorteland, men vi skal også få vite at det er andre muligheter. Det er en fin kjerrevei opp til den  fine husmannsplassen som er i besittelse av familien Hillesland. I dag traff vi på eieren, en svært hyggelig og gjestmild kar, som slo gresset på plassen og koste seg på hytta oppe i bakken.

Han kunne fortelle at han ønsket at folk brukte plassen, at de gjerne fikk parkere helt oppe med småbruket om de ville, bare de ikke parkerte i selve veien. Han stelte plassen med stort engasjement, med langbukser i dag. Det er stor sannsynlighet for flått. Jeg derimot, har leggene bare.

Hilleslands husmannsplass

Vi går videre oppover i heiene, i et fredelig område der Godama hadde vært på speiderleir,  i sin speideralder. Nå, etpar år senere har hun fortsatt speiderfoten i god behold. I dag opererer vi begge som "Stifinnere" og prøver å lete oss frem til Buavassdalen. Det virker nokså urørt, med lite tegn til strømmaster, kultivering eller regulering. Stien er likevel hardtråkket og tydelig, helt opp til heimre Mjåvatn (det på Austresiå).

Ved Mjåvatn blir vi likevel usikker på stivalget. Den beste stien går ned til vatnet og en fangsthytte, men der stopper den. Så vi må opp bakken igjen og ta til høyre. Det er satt opp varder for å vise vei, men noen av disse er delvis forbivokst av gress, så vi bommer litt. Men til slutt er vi trygg på å ha funnet stien, og vandrer med friskt mot i frisk bris.

heimre Mjåvatn

I enden av Mjåvatnet finner vi en lun plass, der vinden ikke tar tak. Vi setter oss ned, og sluker en pakke "gifflar"

Nå fortsetter vi videre og ser snart det vestre Mjåvatnet. Dette skal vi følge helt inn til øvre Buavassdalen. Forvirret av alle preposisjonene kommer vi nå til en steingard og villfarer oss til venstre på stien. Stifinner-kløktene må frem, og etter litt leting i hist og pist, finner vi den riktige løsningen. Den er å følge steingarden ned mot vatnet, så må man myse etter varder, og stien er tydelig igjen.

Vestre Mjåvatn

Vi følger vatnet helt inn til Buavassdalen, der vi blir møtt velkommen av braker, før vi endelig er fremme.

Stiklevatn, øvre Buavassdalen

Det er for kaldt å raste her, så vi snur like godt og vender tilbake, i medvind. På veien hjem får vi sola i ryggen, og vatnene skinner i blått, mens vinden lager sin egen moro med bølger som skvulper.

Dette er en tur i virkelig villmark, trolig lite brukt, men desto mer fredelig. Bruk gjerne en dag ute her. Anbefales!

Middels
Tid: 1,5 - 2 t t/r
Distanse: 7 km t/r
Terreng: Kjerrevei, vardemerket sti, noe myrlendt enkelte plasser

Rundløype Olavsvang

Liarlund

Fredag den 13. Javel, da er det best å komme seg utabords, for om huset faller sammen, eller arbeidet går skeis, er det kanskje best å komme seg ut da. Heldig jeg som har fridag i dag, for nå tar jeg meg en tur til Liarlund. En korttur i gode løyper, men i masse motvind.

For det er nesten bare motvind  når jeg går i dag. Fra parkeringsplassen ved Liarlund er det rene sandstormen, men jeg labber meg oppover likevel. I Liarlund er gode stier, både trille og fotgjenger-tilpasset. Langs stien er det rasteplasser for de som blir slitne, eller bare skal kose seg.

Det er 2 km opp til Olavsvang i en lang oppoverbakke, og gjennom et stikryss. For å komme til Svartamyr og rundløypa tilbake må jeg holde til venstre og følge tydelig skilting av akkurat denne ruta. Enkelt. Og flott innsats av Kopervik Rotary, som har gjort innsatsen med skilting og mer, i løypene rundt Kopervik.

Olavsvang

Svartamyr

Fra en helt vanlig myr, ikke spesielt svart, går jeg nå langs et gjerde som ikke var her sist.  Så inn i granskauen, og nedover til lysløypa igjen. Dette er en fin trimrunde, og jeg brukte denne runden mye når jeg bodde i Kopervik. Ellers lite.

Enkel
Tid: 1 t
Distanse: 4 km
Terreng: Gruset gangsti, skogssti, småkupert

Vakre Tuastadvatnet

I dag tar jeg eGotur til fastlands-Karmøy hvor jeg skal runde Tuastadvatnet. Dette gjorde Goturlaget noen år tilbake, men litt sent på kvelden. I dag nyter jeg en fridag og kommer meg i gang på formiddagen. Parkering ved Tuastad sitt eget grendahus, sånn omtrent midt i skogen... Huset og parkeringen ligger langs den gamle Tuastadveien, som nå holdes åpen for fotgjengere og hjulbente.

Det er ikke skiltet, så jeg må føle meg fram for å finne stien. Fra parkeringsplassen går jeg vestover langs grusveien, og etter 100 meter er det en sti som ser ut som en sti. Jeg resonnerer meg frem til at dette må være stien rundt Tustadvatnet, med 84,7% sikkerhet. Det viser seg å stemme.

Stien leder meg rett inn i tjukkeste granskogen, og det er vanskelig å få øye på stien, men heldigvis er det merket med sperrebånd på trestammene innover. Noen små plankebruer finnes det også.

Ut av skogen igjen får jeg vannkanten ved min side. Det blåser friskt i dag, og skvulpelyder gir meg selskap. Vatnet er fullt av holmer og nes, så det er et vakkert skue når hverken grener eller kratt dekker utsikten.

Men nå blir det mer dramatisk. Jeg har bare gått 500 meter før jeg tar feil stivalg. Jeg oppdager ikke stikrysset, og følger bare spor, der jeg går nedoverbøyd og vasser over et myrlendt område. Dette leder meg opp på bratte berg, der jeg må klyve og klatre for å komme meg frem, helt til jeg står fast der oppe i berget. Jeg må bare innse at jeg har gått feil, og vender tilbake for å finne stikrysset. Avstikkeren var likevel verdt det. Her var det nemlig fin utsikt over vatnet.

Tilbake til utgangspunktet da. Nå leter jeg etter den rette vei, og ser snart at det var på myra jeg tok feil. Jeg holder meg mot høyre denne gangen, og går opp en bakke gjennom granskog, ned et skar og videre ned mot en vakker vik, der vannspeilene var overalt og der myr og siv la vårfarger på omgivelsene.

Sånn gikk ferden videre. Inn i skog, ut av skog, langs viker og myrer nordover på østsiden av Tuastadvatnet. Holmer og svaberg stakk ut fra vannkanten. Jeg glemte helt at det ikke er lang avstand til den nye hovedveien.

Lenger nord var det en bro og et lite sund som skiller det lille og store Fotvatnet. Med regulering har dette blitt en halvøy. Noen fine forbygninger og denne broa gjorde at stien videre var lett å forstå.

Jeg krysset halvøya,som var dekket av viltvoksende skog. Helt vilt. de vokste på kryss og tvers, og klarte ikke helt å bestemme seg for vindretningen. Etter å ha krysset halvøya gikk jeg over enda en forbygning, som bare var billedlig vakker i sørlig retning:

Nå hadde jeg kommet til nordsida av Tuastadvatnet. Det nærmeste jeg kom veien, men likevel i skjul for den. På denne siden og langs vestsiden av vatnet var det et stort hogstfelt. Naturen hadde ikke vokst tilbake, og jeg ble nesten litt usympatisk. Men så kom jeg inn på skogssti igjen.

Denne ledet meg rett til toppen av Storevarden, ikke mer enn 69 moh. men en enorm utsikt over Karmsundet og de greiene der. Her får jeg også full overblikk over Tuastadvatnet, og distansen videre sørover.

Utsikt fra Storevarden mot nord

Tuastadvatnet

Jeg mimret over den gangen Goturlaget gikk her i 2011. Da gikk vi ivdere fra Storevarden, og havnet til slutt helt nede på Snik, som er alt for langt vest. Da gikk vi landeveien helt tilbake. I dag tenker jeg at jeg skal holde meg på stien, og går derfor 200 meter tilbake for å finne et stikryss jeg har oversett igjen.

Og riktig nok; der er det et stikryss nederst i bakken. Jeg fortsetter på denne og følger østsiden av vatnet ned mot gamle Tuastadveien. Området her er myrlendt, og man nærmer seg ikke vatnet. Det er derfor litt skuffende å følge stien på denne siden, men heldigvis ender jeg på en forbygning på sørsiden, og synes det er kjempegøy. Et siste bilde blir tatt, for nå er jeg snart på grusveien igjen, og da er det bare tempo som gjelder.

Dagen i dag ble en skikkelig gotur. En nytelse i et vakkert turområde. For etterslepere: Fælg med på stien! Det er lett å ta feil, men likevel ikke så farlig, bare man går varlig. Du kommer ikke til å gå deg vill uansett...

Middels
Tid: 1,5 - 2 t
Distanse: 6 km
Terreng: Umerket sti, delvis myrlendt, kupert, grusvei