Ravnene på Ravnafjell

Ravnafjellsnuten 983 moh

Det er hyttetid igjen. Tampen på sommerferien tilbringer goturlaget en helg på gohytta. Vi venter fortsatt på goværet, men det ser ikke ut til å komme denne sommeren. Da er det bare å bestemme seg: Vi staker ut rute til Ravnafjell (Ramnafjell) med startpunkt fra gohytta.

Kjerringtveit ca.350 moh

Da må vi først gjennom hyttefeltet som ligger nedenfor skitrekket, før bakkene er foran oss. Opp skitrekket er det ikke mulig å la seg trekke sommerstid, til info. Men det er kjerrevei som fører helt opp til Djuvsbotn, og det er denne vi går. Bratt er det oppover og halvparten av det undertrente goturlaget peser tungt i motbakken. Resten har det fint.

Hovedtrekket froskeperspektiv

Hovedtrekket fugleperspektiv

Djuvsbotn 600 moh

Vi kommer opp til Djuvsbotn etter første klatre-etappe, og nyter synet av fortidens landbruk og fremtidens turisme. Det er ikke veldig godt merket opp til Ravnafjell, og vi staker ut kursen på egenhånd. Dermed blir det en bratt tur opp mot Smalanuten. På veien finner vi faktisk multekart og masse blåbær, masse blåbær.

I bakken er det dype spor av ryddemaskiner, og det hele er rimelig gjørmete og grisete. Bedre er det når vi kommer opp den bakken. Da viser villskapen seg igjen, og et dalsøkke grønnkledt i grønne planter erobrer dalen, mens en bekk smyger seg forbi. Det ser myrlent ut i søkket, så vi holder oss i bakkehøyde og følger stien. Nå ser vi siste klatreetappe foran oss, og skimter toppen fordi den har mast. Denne delen er den bratteste.

Ved Smalanuten 720 moh

Grønne daler og hvite fjell

Vi ser ingen sti, og går rett på. Det er ikke stup på denne siden av fjellet, så det går fint an å bruke lårmusklene oppover. Så da gjør vi det. Men først en bekk:

Midt i stigningen er det en snøfonn som sommeren ikke ha avklart. Et tydelig vitne om en kald sommer. Vi ser det som den beste løsningen å gå over fonna, selv om både skepsis og frykt ligger i goturlagets beste halvpart.

Men det gikk bra, og vi klatrer videre oppover i bratt lyng og slak kondis. Før vi vet ordet av det, har vi kommet til topps. Det blir en høytidelig selfiestund, av hensyn til fjasbok-brukere, før vi setter oss ned i kalde veggen på hytta der oppe. Skal bli godt med lunsj ja.

Bak toppen ligger det et tjern som vi gå ned til. Skyene kommer og går i dag, og utsikten deretter. Vi leker oss med Ravnafjellsbolten der bak; bolten som ikke gir høydeskrekk.

Ravnafjellsbolten

Men så er det på tide å vandre ned igjen. Da ser vi gule merker på noen stein og forsøker å følge disse. Kanskje er det en sti til Ravnafjell likevel? Vi følger den nedover, med sau til selskap, til vi kommer ned til en stor snøfonn. Så er det dette med skepsis og frykt og overvinnelse av de...

Frykten overgås og skepsisen tviler på seg selv, til vi er på sti igjen, og fortsetter ned resten av fjellet, gjennom grønne daler og sildrende vann, helt til vi når Djuvsbotn.

Før vi går ned grusveien til gohytta, får vi øye på flyvende  ravn som daler ned og nyter et sauekadaver. Makabert, men helt naturlig, sånn rent kynisk. Dermed kan Ravnafjell kalles Ravnafjell, og kadaver finne sitt eget navn...

Ravn på Ravnafjell

Stien finner du på UT.no

Tid: ca. 4t t/r i rolig tempo

Distanse: ca. 9 km t/r

Terreng: Kjerrevei, merket sti (hvis du går rett), bratt

Vanskelighetsgrad: Middels

Nisene ved Ryvarden

Søte nieser på fyret

Vi er hjemme igjen etter 4 uker i nord, og har fått turabstinens igjen. Goturen med godama og hennes etterfølgere, følger etter, og har medbragt gjest fra Bergen. Det er oppholdsvær, og fare for regn, mot normalt (?!). Vi bestemmer vi oss for å ta den enkle turen ut til Ryvarden fyr. Feilaktig leser vi at det er åpen kafé der ute, og drar ut i typisk vaffelmotivasjon.

Turen ut er jo, som oftest til Ryvarden, med motvind, byger og en del folk på stien. Motivene er de samme, men i stadig forskjellig lys, så kameraet må frem denne gangen også:

Vi går utover i ganske godt tempo, så vi kommer frem til fyret før stengetid. Men stengt er det likevel, og før jeg har rukket å roe meg ned, etter å ha hisset meg opp, kommer fornuften fram i godama, som kan avkrefte at det har vært åpent i dag. Til og med dobesøket går i dass.

Det er bare en ting å gjøre: Spise reservebolle fra Statoil, og nyte havutsikten. Det er et mykt lys over havet i dag, og bergformasjoner med mønster kommer godt fram.

Plutselig er det noen som oppdager bevegelser i havet. Det er to niser som danser i vatnet, og jeg zoomer meg inn så godt jeg kan. Det blir liv i måkene, for de skjønner når nisa jager på fiskestimer, og dermed flyr de i kretsløp, og sier i fra til hverandre.

Men så er bildene tatt, og bollene spist opp, og da er det ikke mer å gjøre her. Vi vender tilbake, og blir møtt farvel med høljeregn de siste minuttene.

Andre goturer til Ryvarden

Tid: ca.1t t/r

Distanse: ca. 4 km t/r

Vanskelighetsgrad: Enkel, trillbar

Terreng: grusvei, småkupert

Verdens vakreste utsikt

Goland

Del VI

Forsidepike

I år er Goturlaget på ekspedisjon i Nordland. Det er Helgelandskysten og Lofoten som er målet. Middelet er fri luft i et eventyrlig norsk område. Enda et eventyr... Men vi er langt hjemmefra og tyr til bobil for å komme oss opp fra Sørvestlandet, frem og tilbake til Nord-Norge på mest effektiv og opplevelsesrik måte. På 2 uker får vi oppleve Torghatten, Vega, Tjøtta, Sju Søstre, Træna, Værøy og Lofoten, samt fantastiske kjøreturer og båtturer mellom destinasjonene. 

Dag 11

Reinebringen er en skarp fjellrygg liggende 450-600 høydemeter over det lille samfunnet Reine i Moskenes. Midt i Lofotveggen ligger denne perlen, som har blitt tilgjengelig for både spanjoler og italienere. Denne turen har jeg ventet lenge på. Helt siden jeg fikk boka "Norske perler" har denne lille toppturen vært en drøm. Reinebringen beskrives som Norges fineste utsiktspunkt. Siden jeg er bereist, og både har vært i Spania og Italia, kan jeg bekrefte at dette er verdens vakreste utsikt.

Reinebringen

Vi har overnattet på Moskenes camping, og gobilet oss helt ut til fisk på hjell i Å, den siste bokstaven i lofotalfabetet. Nå kjører vi innover på Norges lange arm, og stopper i Reine, for en liten topptur. Det er tilrettelagt en liten parkeringsplass i utkanten av bygda, og så må man gå til fots, først langs veien, så på en gammel vei til stistart.

Stien er ikke veldig bred, slik man skulle tro her i verdens navle, men advarslene skriker mot oss, som er tilstrekkelig for oss til å forstå at vi er på rett vei. Stistart er i skogen, men ikke mindre bratt en resten av turen. For denne turen gir ikke rom for pust i bakken. Her er det bare å gå på, skrike ut når stein ruller nedover bakken, gå med årvåkne skritt, høye knær, og holde balansen.

På vei opp ser vi veien bli smalere nede ved Vestfjorden, men det virker ikke som vi er langt unna i luftlinje, noe som tyder på at vi går mer oppover enn bortover. Det er utallige slynger og hyller når man går oppover, og vi tror stadig vi er nærmere toppen. Det stemmer ikke. Toppen er alltid lenger oppe...

Gyltttinden og Steffennakken mot sør i Lofotveggen

Siste delen av turen er i ei røys med mye løse stein, og vi lytter etter varslinger lenger oppe. Kommer det en stein ned her, er det fare for store skader. Vi beveger oss årvåkent oppover de siste slyngene opp til kanten.

Kanten er en virkelig skarp kant, og vi nærmest svever når vi kommer opp det siste skrittet, for tar vi ett til havner vi i Reine sentrum. Det bokstavelig talt et stup foran tærne våre, og en utrolig utsikt til å få permanent av. Jeg blir stående å måpe. Her ser vi det beste kystlandskap kan tilby: Småvatn, spisse fjell, flate holmer og skjær, og den gigantiske Vestfjorden. Det er på tide å pakke ut fotokameraet (!)

Reinefjorden

Verdens vakreste utsikt

Reinevatnet, bak: Kjerkfjorden, Rostadtindan, Vorfjorden

Verdens vakreste godame

Etter alt for mange bilder i fugleperspektiv, prøver vi å balansere oss bortover eggen. Stien er en knapp meter, store deler av ruta, og ubalansen i meg vekkes. På vei opp mot det høyeste punktet må jeg gi tapt for høydeskrekken, og må snu. Vi går i stedet mot den nederste toppen, der bratta går rett ned i havet. Et nydelig utsiktspunkt også her, men opptatt av et annet kjærestepar. Gå vekk!

Etter en matbit og en del vatn, kommer skyene krypende over Reinebringen. Vi tar skrittene nedover igjen. Det blir de siste skrittene ut av ekspedisjonen.

krypeskyer

Vi var lykkelige over alle opplevelsene vi hadde på Helgelandskysten og i Lofoten. Møysalen får vente til bedre vær en annen gang. Og vi kommer garantert tilbake, for Nordlandet er virkelig verdt den lange reisen sørfra. Jeg døper dermed fylket til "Goland"

Tid: ca. 2-3t t/r

Distanse: ca. 3 km t/r

Høydeforskjell: 450-600 m

Terreng: Svært bratt, sliten sti, berg, skog, ur

Vanskelighetsgrad: Middels - Lett

NB! Ikke gå turen i regnvær eller årstider der rasfaren er stor. Det raser hele tiden i stien på toppen av Reinebringen, og steinrasene er dødelig.