Sandve

I mellom vindfulle og regnfulle dager, trenger sola seg frem i noen timer, før den slipper uværet løs igjen. I dag var det varslet bedre enn det var, men Goturlaget var innstilt på å ta en tur etter jobb, og en kort etappe mellom Sandvesanden og Sandve havn. Dette er en sti jeg delvis snuste på i min ivrige Geocache - periode, men jeg har ikke gått hele veien.

Stien er forsåvidt ikke lang, med bare en kilometer fra parkeringsplassen ved Sandvesanden, og ytterst på moloen i Sandve havn. Men det er likevel en opplevelse:

Sandvesanden

Sandvesanden virket utvasket i dag. Stranda hadde smalere linje, og bølgene så ut til ikke å være ferdig med jobben. Godama som har vokst opp med stranda, var forbauset over synet. Jeg var heller imponert. Når naturen velger sin egen vei, er jeg alltid det. På mandag hadde jeg sett Mjølhussanen totalt utvasket, og nå forteller Godama at Sandvesanden er halvert.

Etter fotografering i et herlig ettermiddagslys, begynte vi å gå mot Sandve havn. Stien krøker seg mellom sauebeiter og klipper. I vest jobber bølgene intenst med klippene, for å få oppmerksomhete, og klarer det...

Det tar ikke mer enn ett kvarter å komme seg fra stranden til moloen i Sandve havn. Men selv på en kort tur som denne, var det overveldende med bølgene og lyset, så otivene stod i kø...

Sandve Havn

Sandvesanden

Lenke til Ut.no - kart

Tid: ca. 30 min t/r

Distanse: ca. 2 km t/r

Terreng: Flatt, strand, skiltet, sti, noen våte partier

Vanskelighetsgrad: Enkel om man følger stien

Vinterlys og bølgebrus

Jeg hadde en hel dag med avspasering til disposisjon, og dro på gotur til Skudeneshavn. Først måtte jeg kue nysgjerrigheten for det som jeg enda ikke hadde "kartlagt" på Syreneset, nordvest for Skudeneshavn. Her har jeg spankulert og prøvd ut alle perlene, unntatt denne: "Buksevika"

Buksevigå

Skiltet til Buksevigå

Turmålet er ikke langt unna Syrenest fort, som ligger strategisk til på en av de mange bergene på Syreneset. Jeg gikk målbevisst langs den 1,5 km lange kjerreveien opp mot bunkersene. Rett før toppen er det skiltet mot Buksevigå og Otrahåla. Stien leder 300 - 400 meter ned mot vika, og går gjennom en liten skog med skjulte hemmeligheter.

Jeg kom meg gjennom skogen og gikk langs bergene nordover. På min venstre side hørte jeg bølgebrus, men det var ingen tydelig sti eller merket ytterligere ned til selve vika. Jeg tydet noen dyretråkk, men tenkte at jeg får følge hovedstien videre og se... Etter en stund så jeg Kjelavåg foran meg, og skjønte at jeg nok hadde passert både Buksevigå og Otrahåla. Jeg så en slags sti gå ut mot havet, og fulgte den. Da møtte dette synet meg:

Hva er så Otrahåla? Jeg forsøkte meg på etpar teorier, og fotograferte en hule. Men tenkte denne var for langt på land. Så jeg bestemte meg for å følge de utydelige stiene / dyretråkkene sør over bergene, og hadde vinterlyset og bølgebruset i vest hele veien. Balsam for linsa...

Nå fikk jeg brynet meg på dette kuperte terrenget, og klatret over småberg og kampesteiner sørover, til jeg endelig kom til Buksevigå. Her pumpet bølgene inn "geysirer" i de ujevne skjærene utenfor, mens skyene og sollyset spilte med hverandre utenfor. Jeg stoppet mye opp og tok bilder av evenyret, før jeg gikk videre igjen.

Omsider endte jeg opp i Vindbalsvigå, som jeg kjente igjen fra forrige ukes befaring på neset. Der jeg sist fikk et nydelig gyllent kveldslys, fikk jeg i dag en lekent formiddagslys. Bak meg var sletta av siv, men denne gangen spilte bakgrunnen med nye farger, og kameraet måtte opp igjen.

Vindbalsvigå

Lenke til UT-kart

Tid: ca. 1 t. rundtur

Distanse: ca 4 km rundtur

Terreng: Kjerrevei, sti, dyretråkk, delvis ulent, myrlent

Venskelighetsgrad: Middels

Beiningen

Skude fyr

Neste stopp idag var neset sørøst av Skudeneshavn. Beiningen husker jeg som spektakulært på flere måter. Kulturlandksapet er nok til å bli imponert av i seg selv, med fyrlykta på Skude som er plantet på en bratt klippe ut mot Skudefjorden. 

Men naturen selv har også ordnet seg, med karakteristiske skarpe klipper som stikker opp i det ujevne her ute og former landskapet på sin egen groteske måte. Ut mot fjorden lurer vannet seg inn i mellom de skarpe klippene og danner små viker av seg selv. I det nydelige januarlyset jeg fikk i dag, kom blåfargene, himmelfargene, og det lekne sollyset i skyene godt frem for fotografen...

Til info: Det er mye private eiendommer på Beiningen, og eierene er ikke alltid like glad for turistene. Men respekterer du skiltene og spør pent, får du nok lov til å gå opp til både fyrlykta og tunet. Jeg anbefaler parkering ved Falnes kirke, siden det er trangt og mye private eiendommer ut mot Skude. Da får du en fin tur på landevei, og til slutt på kjerrevei, - i underkant 2 km til fyrlykta.

Sandvesanden og Mjølhussanden

Det siste jeg rakk i dag var et besøk på berømte Sandvesanden. Omtrent hvet år endrer stranda seg, etter vinterstormer og strømninger i havet. Stranda er et rekreasjonsområde hele året, men mest populær som badestrand på varme sommerdager. Om vinteren lurer det seg en og annen surfer til stranda. I dag så stranda slik ut:

En surfer leker seg i bølgene

Det var fine bølger på stranda og en surfer prøvde å padle seg utover. Jeg gikk opp på høyden i sørenden av stranda og fikk oversikt over hele vika.: Skyene hadde sitt eget spill ut i havet, og bølgene slo innover de trange kløftene mellom strendene her.

Stiene over berget var stengt med gjerder, men på et punkt var det en gjerdeklyver, med skilting til Mjølhussanden. Jeg tok den lille 5 minutters turen over heia, og ned til Mjølhussanden.

Mjølhussanden

Stranda var ikke til å kjenne igjen. Det var ikke et sandkorn igjen på stranda. Havet hadde etterlatt store rulesteiner, og braket med sine bølger inn i mellom steinene. Mjølhussanden ser ut til å ha forsvunnet... Det er likevel en fin rasteplass igjen, og utsikt mot bølger og sollyset i vest.

Med dette hadde dagens befaringer i Skudeneshavn vært et kupp i fantastisk formiddagslys, denne vakre januardagen.

Kladdføre i Slettedalen

Gohytta lå dypt i tung våt snø når vi ankom Svandalen i går, og ble fotografert i midnattslyset, 8 minutter ut i dette døgnet.

Bekkestova

Neste morgen lå skyene fremdeles tett over åsene, men et lite blåskinn fikk vi smake på før vi var klare for tur i Slettedalen. Dalen hvor man gå gå flatt.... - i selveste Sauda (!)
Det ble en såpeglatt forsinkelse før vi endelig nådde Slettedalen på ettermiddagen. Snøskavlene var opptil 3 meter høye langs veiene opp til skistadion i Slettedalen. Målet vårt var å runde vatnet, men med forsinkelsen ble målet truet....

Slettedalsvatnet 475 moh 

Slettedalsvatnet er et regulert vatn, og har synlige spor av det. Men etter det kolossale snøfallet de siste ukene, lå vatnet som uberørt og jomfruelig under snømassene. Vi fulgte den nykjørte løypa på vestsiden av vatnet og nordover. Det var bare 3 timer siden den var oppkjørt men nysnøen lå som våt bomull i sporene, og festet seg på både smørefrie og smørbare ski.

På kladdføre i løypa

Det var jo flott da, at det ikke var bakglatt i oppoverbakkene, men ikke like flott at det var full stopp i nedoverbakkene. Her måtte vi labbe nedover bakkene med tunge snøkladder under skiene. Snøflakene la seg tungt på skulderene, men rundt oss minnet naturen oss på at vi var i et vinterlig eventyrland.

Trærne var tynget av snøen som falt i sted, og dekket alle spor av aktiviteter. Rett der borte så vi hytter som var gjensnødd, og lyktestolpene var halvert i høyden. Landskapet lå som uberørt på siden av veien.

Vi fikk en pause fra snøværet og kameraet ble freidig funnet fram. Skyene jaget mot den stadig mørkere blåfargen kvelden ga himmelen, og et fargespill vekket oppmerksomheten vår.

Vi var nesten inne ved nordenden av vatnet, da vi skjønte at runden rundt ville bli for lang, ukjent og uoversiktlig i mørket. Løypene bak oss kjente vi, og vi var ikke langt unna lysløypa, så dersom vi snudde nå, kunne vi få belysning de siste 2 kilometerene mot parkeringsplassen. Vi snudde.

På vei tilbake kom mørket brått sigende. Vi labbet tungt i løypene, lengere nå, kjentes det ut som. Men etter en halvtime så vi lys i mørket. Vi hadde kommet til lysløypa, og jeg fant frem dagens siste motiv.

Bare ett minutt etterpå sluknet lyset (!), til vår forundring. Hadde vaktene forlatt skibua? Var vi de eneste i løypa? Hadde transformatoren kollapset under snømassene. Var Nina på vei tilbake? Vi spekulrte oss skuffet og skuffende frem i mørket, helt til løsningen kom med lysning bare 500 meter fra målstreken, og kvelden ble reddet med finnbiff...

Andre innlegg om skituren: Skiturer Slettedalen.

Lenke til UT.no-kart

Tid: 2 t på kladdføre

Distanse: ca. 8 km t/r

Vanskelighetsgrad: Lett på godt føre

Terreng: Oppkjørte skiløyper løyper, småkupert og flatt