Bare 2 cm. skal til. Det holder. Takknemlig over at snøen holder seg på bakken over natta, at nyttårsstormene har gitt seg, og at regnskyllet har drevet sørover, nyter jeg søndagsmorgenen alene på Karmøystrender, hvitkledde, - til en forandring...
Sola har enda ikke løftet seg over horistonten når jeg går fra barnehagen på Åkrasanden. Stiene har et tynt hvitt teppe, og jeg er helt alene. Jeg er på tur, mens de andre må sove! (HAHA!)
Det er dalende dønninger som skyller mot strendene og snart gir opp. For noen dager siden var de opptil 10 meter høye. Men disse dønningene er ikke noe bevis.
Jeg vandrer langs strendene, fortsatt i litt nattskygge, mens lange skygger viser at solen snart titter opp. Og plutselig opp bakken skinner morgensolens søsken foran meg, og jeg har ikke annet valg enn å gå videre.. Jeg kommer meg opp på Liknesvegen, og vandrer snødekket asfalt til neste kulursti, som følger trygt innafor bergene mot Ferkingstad.
Jeg ser bølgene slå mot berg og vannspruten stå til værs. Det er nok en lettversjon i forhold til hva som var forrige dag, da lillebror "Stiv Kuling " avløste "Liten Storm" og enda kraftigere vindkast de forrige ukene. Men jeg er overveldet over det evige livet havet har, og nyter en vindstille nydelig vinterdag.
Ved kulturstiens ende, kommer jeg inn på Stavavegen, og må trå en kilometer til med asfalt, før jeg er ved endestasjonen på Ferkinstad. Her stopper jeg litt opp ved minnesmerkene og skuer etter de beste bølgemotivene.
Når jeg vender tilbake, har solen blitt lys våken, og jeg møter stadig tettere befolkning på vei tilbake til Åkra.
Rogalendingene lar seg ikke be to ganger: Langs stranddynene aker småbarn ned mot stranda. Og jeg blir positivt forundret av en liten familie på skitur langs stranda. Bare 2 cm skal til. Det holder...
Enkel
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar