Svalbards villmark

Svalbard ekspedisjonen

Goturlagets villeste eventyr, så langt, blir på Svalbard. I arktiske strøk skal vi komme så nære polfarerenes virkelighet som vi tør, basert på variable forberedelser i Karmøyheiene og Sauda. Tanken på dette isødet gir oss kriblinger i magen, og store investeringer gjøres i ull og vinterklær før vi drar opp i påskeferien for å nyte opptil 30 effektive minusgrader i frisk arktisk bris. Vi skal oppleve både hundekjøring, topptur på ski, og snøscooter-ekspedisjon til det ville øst. Og det svarer til forventningene. 4 dager med et strålende og kaldt vær som skal gi oppholdet en ekstra bonus.

---

dag III

Svalbards villmark

I dag skal Goturlaget på sin lengste arktiske ekspedisjon. Vi skal følge øde daler og isbreer til østkysten av Spitsbergen. I utgangspunktet ønsker vi å ta denne turen til bens. Men vi har ikke tid, så da blir det snøscooter. Uffda...

Vi har to guider med rifle i front og bak, som passer på at vi ikke blir en del av tomheten i den enorme ødemarka. Vi kjører raskt gjennom Adventdalen, noe som er helt greit, for den har vi sett i hundekjøretempo for to dager siden.

Adventdalen

Deretter videre til ødemarken, hvor tomheten på Svalbard overvelder oss. Å kjøre gjennom det råe landskapet gjennom Eskerdalen er som å komme til en annen planet, som å være de første som setter sin fot her. Glemmer vi snøscootersporene er vi i et av verdens villeste og mest uberørte landskap. Det er ikke tegn til annen menneskelig aktivitet. Og vi vet at dersom et snøvær kommer er alle spor hvisket ut.

Eskerdalen har lave karakteristiske bergkanter som ligner et elveleie. Det er et arktisk "prærien,  der vi rir gjennom dalen med stålhestene våre i vår egen lille caravan. Så dreier vi opp på en høyde og får utsyn over hele dalen. Jeg får sjansen til å fiske opp et ordentlig kamera.

Eskerdalen

Vi durer videre østover og kommer snart til mektige Sassendalen, som strekker seg fra Sassenfjorden til Sabine land. Det er en åpen, vid og hvit dal uten noe tegn til liv. I nord ser vi Templet på andre siden av fjorden, mens Coloradofjella er på andre siden av dalen.

Sassendalen, Sassenfjorden. Templet i midten

Templet 

Sticky Keep

Etappen gjennom Sassendalen er lang. I horisonten ser vi Sabine Land, der isbreen har lagt en arm ned mot dalen. Det blåser friskt og vi ser antydning til varder langs sporene. Det skal vise seg å  være forlatte snøscootere. Det er vel jegere eller turfolk som har latt de stå igjen. Evt et motorstopp som venter på berging.

Sassendalen

Innerst i dalen kommer vi til et mer kupert område, der kjøreteknikken får testet seg, Her er det kolossale isterning-berg som ligger og seigliver seg. De er marmorert med grus og sand, men er ellers helt blanke. Vi tar en stopp og våger oss inn i en isgrotte som er spektakulær mat for fotografen.

Sabine Land

Nå fortsetter vi avgårde til Königsbergbreen, og humper over isen med en tett snøføyk i slalombrillene. Plutselig blir det opplett og vi får oppleve arktisk bisol. En halo av lysring gir oss et måpende motiv. Så vi stopper og fotograferer igjen.

Bisol

Ned fra breen igjen må guiden lete etter veier gjennom en steinur, og vi fortsetter til en høyde hvor vi stopper for lunsj. Det blir "instant" turmat og varm drikke. Men her får også en av snøscooteren motorstopp. Den har vært nedi litt overvann og er gjennombløt og vil ikke mer, så pausen blir forlenget, mens guidene prøver å fikse den. Noe veibergnig finnes ikke, og vi er 10 mil fra nærmeste spor av sivilisasjon. Men været er godt, og fotografen benytter tiden til det omliggende.

Lunsj og motorhavari ved Jebsenfjellet

Foran oss har vi den vide Mohnbukta, flat og isdekket, med isfjell strødd utover. I nord ser vi Hayesbreen som har vært mer enn ivrig på å kalve. Dette er en annen type bre enn den vi gikk på i går. I motsetning til den faste og trygge overflaten på Larsbreen, har denne store sprekker, som er farlig å ferdes på uten kjentfolk.

Mohnbukta

Hayesbreen

Bak oss har vi høyreiste Jebensfjellet. Det ligger nå bare der. Jeg skuer etter isbjørn, men de har gjemt seg eller befinner seg en plass med større potensiale for middag. Imens har guidene hatt konferanse over satellitt-telefon, og bestemt at de skal slepe den havarerte scooteren de 10 milene tilbake. Men det stopper ikke omvisningen i øst. Nå kjører vi nemlig ut på havisen i Mohnbukta og finner et isfjell liggende midt i bukta. Det har frøset fast, så vi kan gå helt inn til det. Et spektakulært skue. Jeg døper det til Donald Trumpfjellet, for selv dette skal forsvinne en dag...

Mohnbukta

Vi fortsetter inn mot Hayesbreen, hvor vi tar en stopp og ser på kalving som har stoppet opp. Store stupbratte isformasjoner er rett foran oss, og vi må frem med fotoapparatet igjen.

Hayesbreen

Det er på tide med retur. Vi tar fart og kjører over Hayesbreen. Det er en trygg passasje ved foten av Jebensfjellet, så det blir ingen fall i sprekker, og turen går som planlagt. Veien tilbake føles endeløs, men vi nyter hvert øyeblikk her i ødet, og beundrer hver nye fjelltopp og isbre som vi kanskje aldri får se igjen, selv om vi har aldri så lyst...

"Ensomfjellet"

Tilbake i Sassendalen, øyner vi Templet i nydelig ettermiddagslys, og fortsetter innover i Eskerdalen. Midt i dalen ser vi noen villrein som har funnet noe å beite. Reinsdyra på Svalbard lar seg ikke forstyrre av motordur, eller jublende kommentarer fra turistene. De har i grunnen ikke så mange fiender eller trusler her oppe, og er en eldgammel stamme, som man ikke kan nøste fortiden til. Dermed blir de ikke skremte. Ikke engang en rype i vinterdrakt distraherer reinsdyrene. Rypa, derimot, flakser avgårde etter at den, i seneste laget, oppdager at det er folk på ferde.

Nå er dagen fullkommen. Vi har fått enormt mange inntrykk på en dag, og etter mer enn 20 mil på snøscooter er vi både trette og fornøyde. I solnedgangen "rir" vi gjennom Adventdalen og det blir rene julaften med middag i Longyearbyen, på en god bistro,  etter en Longday...

Tid: 10 timer
Avstand: 200 -230 km
Terreng: Flatt, kuperte partier, isbre, havis
Vanskelighetsgrad: Middels slitsom

Dette er vår siste ekspedisjon på Svalbard, og selv om vi har tenkt at det var en engangshendelse, merker vi at Arktisbassillen har bitt oss. Vi sier derfor bare "på gjensyn".... og litt forsiktig "adjø"...