Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



onsdag 30. mars 2011

Tømmerhammar

Et mindre kjent turmål på Haugalandet er Tømmerhammar (95 moh), som ligger nord for byen. Det er kanskje fordi ikke går sti helt opp...

Sommertida er innsatt, og dermed blir kveldsturene lysere, og det er jo bra når det ikke fins sti...
Etter å ha lest en bok om en tur dit, tok vi en tur dit en kveld. Toppturen opp dit er nok mest vanlig å ta fra Førland, men det så litt kort og kjedelig ut, så vi valgte den lange og kuperte veien.

Vi startet i full forvirring fra motorsenteret på Årebrot, og villedet oss inn på stien. Litt leting ble det, da det enkle så for enkelt ut, - men plutselig var vi inne på stien. For nysgjerrige kan jeg informere om: Start ved kjerreveien ved flomlyset, og JA! - ta trail-løypa til høyre, inn i skogen. For der havnet vi, og vitenskapen vil bevise at dette var riktig.



Midt i skogen fortsatte stien på turlig vis, og etter noen hundre meter kom vi opp på et berg, med utsikt rett til målet Tømmerhammaren. Den stikker seg tydelig og fint opp i terrenget mot havet, og er synlig store deler av turen.

Tømmerhammar på kveldstid
Det er ikke noen godt opptråkket sti til toppen herfra, men det ligger "tråkk" hulter til bulter, som vi fant og mistet, - men med sikt mot toppen ordnet det seg, over små berg, små søkk, små myrer, men i lett  terreng...

Når vi var oppe på toppen, var vi ikke oppe på toppen, men så den rett der borte. Skumringen tullet litt med synet så avstanden så lengre ut enn vi trodde. Likevel valgte vi å fortsette de 5 minuttene som gjenstod, og snart var vi på toppen, på ordentlig.


Her oppe var det fantastisk utsikt, like til Bømlo, med Siggjo stikkende svakt i skydekket der nord, og vi så hele Slettå, og like ned til Torvastad på Karmøy, mens Haugesund blendet oss mer og mer med sine lys.

Slettå
Vi konkluderte med at "Nei, nu ble det mørkt!" og fortsatte med "Æ glede meg til kaffen i bilen!" før vi trasket forvirret ned i det underhengende mørket som gradvis la seg som et flossteppe over himmelretningen.

Turen opp var på 2 km, og ikke så langt fra det, hjem igjen heller... Bare ikke gå feil, for da havner du på søppelfyllingen. Og der er det søppel (!)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar