Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 26. april 2020

Trodlakjerkå



Jeg hadde i grunnen ikke så lyst å gå tur i det småsure været i dag. Da var det godt at programmet "Telltur" lokket meg og goturlaet ut på korttur. Med mye bilkjøring til Tysvær, og korte turstier, reddet vi inn søndagen likevel, slik at vi slapp å surmule hjemme i egen sofakrok, stappmett av søtsaker.

Stistart

Første utflukt i dag gikk til Trodlakjerkå. Motsetningens religion. Turen er kort og går fra landsbygd til utmark. Oppstart var ved grendahuset langs Sagbakkevegen, så rett over veien og ut i nærmest uberørt natur. For her vokser furua seint, og det er lite tegn til skogplanting.  



Vi går på brede gode stier gjennom løvskog før villmarka møter oss. Det er da jeg føler meg hjemme. Vi passerer nemlig små furuer, karrig jord, og svaberg. Stien opp er kort og lett å gå på, så lange stunden tar det ikke før man kommer til nattverd med bergtrollene. 

Trodlakjerkå

Dissse klovsteinene former et slags kirkeskip og ligger rett på bakken i bakken, uten noe tegn til fjell eller ras. Det er nok allfader Isbre som har ordnet seg. 

Herfra er det mulig å gå videre og ta en lengre runde. Tipper de lokale gjør det. Men har sett det vi kom for å se, og går i fred, samt tjener herren med glede. Dagens kirkebesøk er over.

Enkel
Tid: 45 min t/r
Distanse: 3 km t/r
Terreng: Merket skogsti, berg, skog, flatt

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar