Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



søndag 12. april 2015

To ruter til til Røyningsbu

Røyningsbu

Noen sa en gang til meg (kanskje var det meg selv!?) at "alle veier fører til Røyningsbu" Jeg er fortsatt i tvil, så i dag utforsket jeg to ruter jeg aldri har gått til / fra Røyningsbu. Dagens tur kan også være et godt tips til rundtur...


Vikra - Røyningsbu



Jeg parkerte ved gamlebutikken på Sandve, og gikk noen hundre meter til Vikra, der det var godt merket til Røyningsbu og Presteveien. 

Vandringen var i gang og jeg begynte å labbe i motbakke, først på asfalt, og deretter på kjerrevei opp mot høydene. Det var god kjerrevei å gå på, og med "vesterhavet" som bakteppe, ble naturen storslått og dramatisk, selv på lille Vikra.



Høyeste punkt er på omlag  90 meter etter 1,5 km gange, og omtrent der går kjerreveien over til tursti, ned mot Langemyr, som i grunnen er ganske avlang. Stien ble våtere, og fottøyet mitt var på kanten dristig, for her var det vanntett som gjaldt. 

Langemyr
Jeg hadde kommet til det punktet jeg følte hadde minst kontroll på, etter kartlesingen hjemmefra. På UT.no - kartet viste det nemlig ikke noen sti og jeg var redd jeg måtte over myra med vadeteknikk. Men der nede var det lagt plankebruer over hele myra , og fottøyet mitt holdt fortsatt mål. 


Over myra med lettet sinn og barnslige skritt, gikk jeg rett mot skogen, og inn mot Presteveien. For det er nemlig den man treffer på om man går den smale vei.



Herfra gikk jeg på kjente stier sørøst mot Røyningsbu. I dag ble det rene transportetappen, bare for å rekke stengetid på Røyningsbu, og koselige gamle hyttevakter, som allerede hadde tømt ut kaffen...

Presteveien
Lenke til UT.no

Tid: ca. 1 time èn vei
Distanse: ca. 4 km èn vei
Terreng: Kjerrevei, sti, flatt
Vanskelighetsgrad: enkel

Røyningsbu - Sandve


Etter flaggfiring på Røyningsbu satte jeg raskt i gang returen til Sandve. Veien til Sandve er nesten den samme som til Li, som jeg gikk i forrige uke, og beskrivelsen ville nok vært noenlunde den samme, om jeg ikke hadde hoppet over den, for opplevelsen var den samme i dag (Les mer)


Derimot kan jeg heller konsentrere meg om de sise 2 kilometerene av ruta mellom Røyningsbu og Sandve. Ved stidele på Langemyr, tok jeg til venstre og opp mot det høyeste punktet sør for Burmaveien: Sandvevarden (109 moh).


Toppturen tok Goturlaget på kveldstid et par år tilbake, etter at Fredrik hadde oppmålinger på hele Karmøy. Jeg gikk ikke til topps i dag, men har fortsatt en ond plan...


Etter å ha passert varden gikk jeg på god kjerrevei over myr og ved tjern. Foran meg lå Sandfjellet og viste vei med masta si.



Sandve
Den siste kilometeren var en fin nedoverbakke gjennom gårdstun og vakre beiter som knuget seg inn på bergene og fargela landskapet. Bekken sildret godt gjennom beitene, og med steingarder og spor etter fortid, var det hele ganske så billedskjønt.





Jeg vandret enda lettere på asfalt, ned til Sandve, og noen hundre meter nordvest på gangvei, og fant bilen, faktisk.

Lenke til UT.no

Tid: ca. 1 time èn vei
Distanse: ca. 4 km èn vei
Terreng: Kjerrevei, sti, flatt
Vanskelighetsgrad: enkel

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar