Mine største opplevelser er i fjellet. Dette mektige ustyrlige, der man ikke kan gjøre annet enn å føye seg etter kreftene. Det å komme så høyt opp at man ser landskap langt borte, langt nede, og likevel kan se oppover i det uendelige. Å la seg imponere av balansen av farger som alltid harmonerer, uforstyrret av menneskelig synsing. Og der oppe, i det øyeblikket; - føler man at man seirer over seg selv. At man er stor i seg selv, men liten i sammenhengen.



torsdag 26. mai 2022

Olashei naturrestervat

Camp Blindleia

I Lillesand ligger en beskyttet båtlei  som er populært for båtfolket. Leia er beskyttet av Justøya fra Skagerak i sørøst, og regnes som det "stilleste vannet" i hele landet.  I dette området ordner vi oss basecamp for å utforske området til lands og vanns.

Olashei naturreservat


Vi har etablert basecamp i Lillesand på jakt etter godværet. Vi kjenner at det kunne vært deilig med padling og vanntilvenning etter en heftig turvår i fjell og mark. Men verten og virkeligheten forteller oss at selv om Lillesand er regnet for Norges stilleste vann, er det nettopp senvåren det blåser mest her. Så i vente på en vidunderlig vindretning går vi på skogstur i heia likevel. For fjell finnes det ikke på Sørlandet. Her kalles alt "hei", nemlig.


Valget faller på Olashei naturreservat nord for Lillesand, fredet pga.furuskog, eikeskog og få andre arter. Vi gleder oss til å telle artene på én hand, og håper å slippe unna med det. Foruten om vinden er været praktfullt for en gotur. 

Vi starter fra Storemyrbrua. Det er ei bru som ligger over en elv ved en stor myr, til info.


Det går en grusvei innover etpar hundre meter før vi får full oversikt over turmålene i heia. Herfra går vi på skogssti. Oppe i marka her skal det visstnok ha vært en slalombakke, men vi ser lite tegn til det. Artene i området har gjenvunnet naturen og alt er greit.



Oppover de første hundre metrene er det altfor mange arter til å telle men så har vi ikke kommet til naturreservatet enda, så vi tellingen får komme senere. Den eneste bekken; Store Hattbekk spruter ivrig gjennom et skar på vei mot det vernede området. 


Fra Røyrmyr tar vi til høyre opp noen trapper til Sovehei. Godt tilrettelagte stier gjør turen helt "søndag".



Her endrer landskapet seg til mer tellbar fauna. Det er lav furuskog, som suger til seg de få næringsstoffene i det tynne jordlaget som flekkvis dekker berget. For meg blir det som å vandre i Kittelsens malerier for 200 år siden, da grantrærne ikke dominerte landet vårt.



Sovehei

Det er lettgått her oppe over bergene, og her hvor landskapet åpner seg er det en nytelse. Vi kommer snart til et skilt der det står "Sovehei". Her er det utsikt mot Lillesand og selve Skagerak. Men rasteplassen er opptatt, for en godt etablert piknik rett der borte ser ikke ut til å røre seg. Vi fortsetter videre.


Nå kommer vi inn i selve naturreservatet. Det er her vi skal begynne å telle de få artene som er her oppe. Selv kjenner jeg bare igjen furu og eik, så kommer bare til 2. Berget er faktisk like morsomt, der det er sprekker og farger i hytt og pine. 



Og slik er omgivelsene en stund før vi kommer ned i et søkke og fortsetter opp en avstikker til neste hei; Vardehei, som fremstår ganske lik som Sovehei. 

Mot Vardehei 

Vi returnerer tilbake til hovedtraseen og vender mot selveste Olashei. Stien opp dit går i et mer frodig dalsøkk før vi kommer opp mot høyden og fortjener kaffe og litt frisk drikke. Forbi steinen vi sitter på løper det joggere og turgåere i høyt tempo, og vi kjenner litt på latskap der vi sitter og koser oss, men konkluderer med at gotur fortsatt er gotur. 

Etter et godt knippe god samvittighet fortsetter vi opp mot dagens høyeste punkt. Nå får vi oversikt. Her ser vi det store vannsystemet Grimevannet. Østre og vestre del er knyttet sammen til et av de fineste fiske og padleparadisene på Sørlandet. Så hvorfor padler vi ikke? Til ettertanke....

Grimevannet

Det tar ikke lang tid før vi er oppe på høydepunktet Olashei, der de skryter på seg 166 moh, mens kartverket jekker heia ned til 165... Det har nettopp vært høytid og all slags helligheter, så flagget henger fortsatt fint i nasjonalromantikkens faste borg her på bibelbeltet.



Nå er vi greit fornøyd, og finner stien ned mot bil og basecamp. Det glisne berglandskapet domineres av furu, flere av disse med liten beslutningsevne hva vekstretningen angår. Da er det like godt å utnytte naturens sære valg og ta seg en hvil.

En kvil i furua (foto: Ingeborg Dale Mannes)

Enkel/Middels
Tid: ca. 2 timer rundtur
Distanse: 7 km rundtur
Høydeforskjell: 120m (totalt 250)
Terreng: kupert, grusvei, gode skogstier, berg, stort sett tørt

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar